Mannen med den hvite masken (Heftet)

Serie: Soloppgang 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202431594
Kategori: Romanserier
Omtale Mannen med den hvite masken
Majas far vil at hun skal gifte seg med Gabriel, selv om han er ufin mot henne. Hva vil skje om noen oppdager båndet mellom Maja og Aleksander?
 
Stina strir med sin nye familie. Hun er barntung, og er redd for Espen, som i sin villskap kan komme til å skade henne. 
 
Andrine venter fortvilet på Isak, som skal komme hjem fra Christiania. Tiden renner ut, for snart er det synlig for alle at hun er med barn. Må hun allikevel ekte Nikolas Stephenson, for å unngå skandale? 
 
Fornuften hennes sa at hun måtte trekke seg bort, men kroppen ville ikke lystre. Det var så godt å ha en manns armer om seg igjen. Og hun likte at han kysset henne. Han tente en ild i henne, det rislet av en innestengt attrå i kroppen – så sterk at hun snappet etter luft da han omsider slapp henne. Han smilte. «Jeg vet at du følte noe nå, Andrine. Du svarte meg – du holdt om meg. Det var da enda noe,» sa han og blunket.
Andrine ble stående rett opp og ned med armene langs siden. Hun var som lammet. Hva hadde nettopp skjedd mellom dem?

En utrolig spennende serie som grep meg fra side 1. Anbefales varmt! 
Gro Kåsmoli
 
Jeg skulle ønske boken var mye lengre - dette var spennende!
Wenche Skårseth
 
Hemmeligheter, kjærlighet, intriger og spenning. Soloppgang har alt en god serie skal ha! 
Gro Kåsmoli

UTDRAG FRA BOKEN: 
Gabriel grep tak i armene hennes og klemte til så hardt at hun ynket seg. «Au!» skrek hun. «Slipp meg!» Så stirret hun på ham med hat i blikket. «Du var nesten hyggelig et øyeblikk, men jeg visste at det var påtatt. Bak den blide masken er du ond,» sa hun. Hun var redd, men det skulle hun ikke vise ham.
            Han slapp henne brått. «Ond? Jeg er vel ikke ond.»
            «Jo, det er du. Du kaster deg stadig over meg som om du er et villdyr.»
            Han dro hånden gjennom håret. «Jeg … det var ikke meningen, men du frister meg, Maja. Jeg vet at du ikke elsker meg, og at far har tvunget gjennom dette ekteskapet. Men det er fordi jeg må ha deg.»
             «Jeg orker ikke høre på dette,» sa hun og snudde seg vekk.
             «Husker du ikke at vi lekte sammen da vi vokste opp? Har du glemt at vi lovet hverandre at vi en dag skulle gifte oss?» sa han.
             «Vi var barn, Gabriel. Hva visste vi om kjærlighet?»
            «En hel del, Maja. Jeg elsker deg. Jeg har alltid gjort det.»
            «Hvis du hadde elsket meg, ville du latt meg gå,» sa hun hardt. Så snudde hun på hælen og begynte å gå bortover den smale stien. 
Han hastet etter henne. «Maja. Du må prøve å forstå ...»
            «Nei, det gjør jeg ikke. Jeg elsker ikke deg. Det er en annen jeg …»
            Hun var ikke forberedt da han tok tak rundt livet hennes og snudde henne mot seg.
            «Hva sier du?» Han var ildrød i ansiktet. «Elsker du en annen?» Hun fikk spyttdråper i ansiktet.
            «Ja, det gjør jeg.» Hun stirret på ham, og nå var det hat hun leste i øynene hans. Et bunnløst hat, og hun visste at hun hadde gått for langt. Hun hadde vært løsmunnet og ikke tenkt på konsekvensene.
            Ansiktet hans var som en maske da han så på henne. «Du er min, Maja. Om få uker er du min hustru. Gud, som jeg ser frem til det. Da må du lystre meg i alt. I alt!» hvisket han og knep øynene sammen.
            Hun forsøkte å komme seg løs, men han var for sterk. «Slipp meg!» Hun slo ham på brystkassen, men hun var fanget i et stålgrep.
            «Jeg slipper deg aldri, Maja.» Han bøyde seg frem og kysset henne hardt. Hun vred på kroppen, forsøkte å slippe unna, men han trakk henne bare enda tettere inntil seg. Hun kjente manndommen hans mot låret, kjente styrken i ham. Hvor farlig han kunne være.
            «Maja og Gabriel?»
            Hun pustet lettet ut. Det var Venke som ropte på dem. Han slapp henne brått og rettet litt på jakken. Så gikk han fra henne.
            Maja ble stående urørlig. Hun skalv i kroppen. I sin dumhet hadde hun sagt at hun elsket en annen. Gabriel visste selvfølgelig hvem det var. Han hadde jo sett at hun kysset Aleksander. Hva i all verden kom til å skje med ham nå? Den eneste mannen hun noen sinne hadde vært kjær i?
**
 
Det var tidlig morgen. Maja lå i sengen og fiklet med smykket hun hadde rundt halsen. Hun hadde ikke lyst til å stå opp. Besøket hos Gabriel hadde skremt henne så hun knapt hadde fått sove.
            Hun la hånden rundt smykkestenen og kjente en tung sorg i hjertet. Slik følte hun det hver gang hun tok på stenen. Hun likte ikke den følelsen, spesielt ikke i dag. Fort tok hun av seg kjedet og la det i nattbordskuffen.
            Utenfor snødde det igjen. Det var en grå, trist dag. Like grå og trist som hun var i sinnet. Faren syntes de hadde hatt en hyggelig kveld hos Adam og Venke. Han likte dem godt, men det gjorde ikke Maja. Hun kunne ikke fordra verken dem eller sønnen. Gabriel kunne ikke akseptere at hun ikke elsket ham, derfor oppførte han seg ubehøvlet. Men det gikk ikke an å mane frem følelser som ikke var der. Det burde han forstå. Hun likte ham ikke engang! Hadde han enda vært hyggelig, kunne de ha holdt en god tone sammen, men Gabriel ville det ikke slik. 
            Likevel skulle hun snart dele ekteseng med ham … Det var ingen vei tilbake. Hun la seg over på siden og stirret ut i rommet. Tjenestejentene var oppe. Hun hørte at det skramlet i kjeler og kopper, og hun hørte latteren til faren. Han var i godt humør i dag, det burde ha gledet henne, men hun visste hvorfor han var blid. Det var fordi hun snart skulle gifte seg.
            Som regel pleide han å vekke henne, men i dag lot han henne være i fred.
            Hun ble liggende og tenke, og kom plutselig på historien Gabriel hadde fortalt kvelden før. Hadde han løyet da han sa at gården deres var bygget på en gammel gravplass? Han måtte ha sagt det for å skremme henne. Ville de ikke ha merket uro hvis det lå døde mennesker under bakken?
            «Maja?» Det var faren som ropte. Da var det på tide å stå opp. Hun skjøv teppet til side og plantet føttene på det kalde gulvet. Hun hutret. Det var rått i rommet, og hun håpet at faren fyrte i stuen.
            «Jeg kommer snart, far,» ropte hun tilbake.
            Snart hadde hun tatt på seg kjolen og flettet håret. Hun gløttet ut av det lille vinduet. Snøen lavet ned, og det var tåkete. Det betydde at det var mildvær, at snøen snart ble til regndråper. Hun kunne så vidt skimte låven der ute.
            Hun gikk ut i stuen, hvor faren satt foran peisen. Han grøsset. «Det er så stygt vær ute at jeg ikke vet om jeg orker å arbeide i skogen i dag,» sa han. 
Frokostbordet var dekket, og de gikk bort og satte seg. «Du kan vel bli hjemme i dag,» foreslo hun.
            «Jeg vet ikke. Jeg liker ikke at Jakob er alene der ute. Det er dårlig sikt. Tåken ligger tett over åsen, og snøen er råtten, det er lett å falle.»
            «Da synes jeg du skal gå til ham,» sa hun. Hun visste at Jakob ikke likte seg alene i skogen, likevel dro han av gårde og gjorde sitt.
            Maja spiste flesk og egg med god appetitt. Faren lente seg frem. «Hadde du og Gabriel det hyggelig i går?» spurte han.
            «Han er aldri hyggelig. Igjen grep han meg og klemte seg inntil meg, som om jeg var en … Jeg kan ikke si ordet, far, men du vet hva jeg mener.»
            «Jeg er så lei meg for at det ble slik, Maja, men dette har vært bestemt fra dere var små.» Han sukket og så lenge på henne. «Du er din mor opp av dage, bortsett fra at hun var lys i håret og hadde blå øyne. Det svarte håret og øynene har du arvet av meg,» la han til med et dypt sukk. «Jeg har gjort det eneste mennesket jeg elsker, vondt. Men jeg tenkte ikke den gangen – jeg så bare de gode sidene ved denne alliansen.»
            «Hadde mor lyst hår? Fortell meg mer om henne far!» Hun bøyde seg over bordet og så oppmuntrende på ham. «Du må fortelle meg mer.»
            Faren trakk stolen sin nærmere hennes og strøk hånden over håret hennes. «Hun var så godhjertet. Jeg kunne ikke annet enn å elske henne. Vi møttes på Kongsvinger. Vi kom i snakk og … Ja, jeg ble kjær i henne og hun i meg. Vi møttes en stund. Så ble hun borte. Hun fant meg her flere måneder senere og ba meg ta vare på deg. Du var så liten og skjør. Jeg tok deg med hit. Det var først senere jeg fikk vite at …» Han reiste seg. «Jeg kan ikke si mer. Jeg orker det ikke,» sa han gråtkvalt, og før hun fikk sagt noe gikk han ut av stuen.
            Hun tørket tårene. Faren hadde talt med henne om moren. Det var stort til ham å være, og det føltes godt. Likevel var det så mye mer hun ville vite.
**
 
Maja var ferdig med å rydde etter frokosten da hun hørte hestehover klapre utenfor. Hun kikket ut, og tok seg til brystet da hun så hvem som kom. Aleksander! Hun sprang ut i snøværet og stanset på tunet. Han kom gående rolig mot henne. Ansiktet var bistert, og hun ble usikker. «Aleksander! Hva gjør du her?»
            Han kom helt bort til henne. «Jeg kommer for å snakke med deg. Jeg støtte på denne slasken, Gabriel, i skogen. Er det sant at det blir giftermål?» 
            Hun presset fingrene mot hverandre. Dette hadde hun ikke ventet. Hva skulle hun si? Hva ventet han å høre? Hun måtte bare si det som det var.
            «Ja, jeg skal gifte meg med ham,» sa hun lavt.
            «Jeg visste at din far ønsket dette, men jeg tok for gitt at det ikke ble noe av.» 
            «Jeg hadde et håp, Aleksander, men far er så steil, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt.»
            Han hevet brynene. «Det gjør meg vondt. Jeg trodde det kunne bli oss,» sa han. «Elsker du ham?» Øynene hans gransket henne.

Til toppen

Andre utgaver

Mannen med den hvite masken
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien