Jenny var i godt humør da hun gikk mot markedet. Selv ikke synet av fru Sørensen foran en av bodene klarte å ødelegge det for henne. Frøken Klampens inntog i herr Skontorps vesle stue hadde lyst opp dagen hennes, og hun tok seg i å håpe at hun ville besøke dem jevnlig fremover. Hun hadde savnet noen å snakke med, noen som ikke bare gryntet eller stirret på henne uten å svare.
Hun handlet inn det hun trengte av mel og grønnsaker, før hun ble stående en stund foran boden som solgte kjøtt og grunne over om hun skulle velge okse- eller fårekjøtt. Hodekålen var akkurat kommet på markedet, og hun kunne lage fårikål til herr Skontorp. Skjønt …
Jenny kikket bort på oksekjøttet. Bonden ga ekstra god pris på det i dag. Hun ble stående og gruble over hva hun skulle gjøre, før det slo henne at det var bortkastet tid. Husholdningspengene herr Skontorps morfar ga henne hver uke var så generøse at hun aldri behøvde å snu på skillingen, selv ikke om hun var råflott og kjøpte kjøtt hver dag. Hun bestemte seg derfor for å ta begge deler.
– Frøken Hoem! Herr Lomvis stemme lød bak henne, og hun snudde seg og fikk øye på ham på den andre siden av markedet. Hun tok imot det innpakkede kjøttet og la det i kurven, før hun begynte å gå imot ham. Men så snart hun fikk et glimt av ansiktet hans, svant det gode humøret. Noe var galt. Han var blek, og pannen glinset av svette. Så grep han seg til brystet, gispet etter luft og lente seg tungt mot en av kjerrene.
Jenny løp bort til ham og grep ham under albuen.
– Herr Lomvi! Hun støttet ham opp og gransket ansiktet hans.
– Frøken Hoem, jeg må snakke med Dem. Det er viktig.
– Hvordan står det til med Dem, herr Lomvi?
– Med meg? Han rettet seg opp, tok et par munnfuller med luft og smilte blekt. – Ja, jeg har bare gått for fort. Doktoren anbefalte at jeg fikk meg en lang spasertur hver dag, så jeg forsøker å etterkomme hans ønske. Men sant å si så føler jeg meg verre enn før jeg begynte, så jeg vet ikke om jeg skal fortsette. Nå ja, nok om det. Det jeg ville fortelle Dem, er at jeg hadde en svært bekymringsfull samtale med herr Smith nå i morges.
Herr Lomvi trakk lommetørkleet frem fra lommen på vesten og tørket seg i pannen.
– Herr Smith? Det strammet til i magen på Jenny. – Er noe galt med Oscar?
– Ja, dessverre. Herr Smith tilkalte meg da han mente at det var en oppgave for en Kirkens mann, fortsatte han.
– Jeg forstår ikke, herr Lomvi, sa Jenny.
– Nei, det er ikke så rart, for jeg snakker usammenhengende igjen.
Han lukket øynene og tenkte seg om. – Jeg ble hentet av familiens Smiths mannlige tjener i dag tidlig. Det var oppstått en situasjon som herr Smith ikke kunne håndtere. Han fryktet at vesle Oscar var … besatt av djevelen.

Til toppen