Mellom to menn (Heftet)

Serie: Alvestad 62

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 62
ISBN/EAN: 9788202652685
Kategori: Romanserier
Omtale Mellom to menn

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

– Jeg vil tro du har et talent for det også, kom det fra Paul. Det lå noe dulgt i replikken. Hun kunne ikke unngå å få det med seg, og hjertet gjorde et hopp. Hun kjente rødmen i kinnene. De brant.

– Jeg er snart tilbake. Paul reiste seg og forsvant i retning avtredet. Alva stirret åpenlyst etter ham. Først da Mogens kremtet, ble hun dratt ut av transen.

– Du finner visst min gode venn fascinerende, kom det så. Han sa det tørt, men Alva ante at det lå noe under.

Til toppen

Andre utgaver

Mellom to menn
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Franskmannen var et eneste stort smil mens han ledet henne til stedet hvor flere par svingte seg.

– God aften. Paul satte seg ned der hvor Kristiane hadde sittet. – Så hyggelig å se så mange kjente.

– Ja, stedet er fullt i dag, sa Mogens.

Alva la hendene rundt vinglasset slik at de skulle holde seg i ro. Det var vanskelig å ikke kikke på Paul. Hun følte det som om hun stirret, men hun hadde ikke lyst til å gå glipp av en eneste gest eller et blikk.

– Og din søster får svingt seg. Paul nikket mot Kristiane. Hun ble ført sikkert av franskmannen. Til Alvas store forundring så det ut som om søsteren hygget seg. Hun slappet litt mer av. Var det noen som kunne passe på seg selv, var det Kristiane, for hun hadde lært hva som kunne skje dersom man ikke passet på.

– Hun er en god danser, fortsatte Paul. Alva likte ikke kommentaren. Var han opptatt av søsteren hennes?

– Jeg regner med at Alva er like dyktig, kom det fra Mogens. – Hva sier du, Alva, vil du forsøke?

Hun så forskrekket på Mogens og ristet fort på hodet. – Nei, dans er ikke noe for meg. Jeg holder meg til andre kunstarter.

Mogens så noe betuttet ut, men nikket bare.

– Jeg vil tro du har et talent for det også, kom det fra Paul. Det lå noe dulgt i replikken. Hun kunne ikke unngå å få det med seg, og hjertet gjorde et hopp. Hun kjente rødmen i kinnene. De brant.

– Jeg er snart tilbake. Paul reiste seg og forsvant i retning avtredet. Alva stirret åpenlyst etter ham. Først da Mogens kremtet, ble hun dratt ut av transen.

– Du finner visst min gode venn fascinerende, kom det så. Han sa det tørt, men Alva ante at det lå noe under.

– Han er en god maler, sa Alva lett og tok en slurk vin. Den la seg mykt over følelsene.

– Ja, det er han, og jeg er spent på å se maleriet han skaper av deg. Han kan sine saker.

Alva følte at hun rødmet enda en gang. Hun kunne ikke hjelpe for det. – Når det gjelder alt annet enn malingen ... Jeg må advare deg, Alva. Paul er glad i kvinner, men det stikker som oftest ikke så dypt.

– Og dette forteller du til meg? Hun slengte ordene mot ham. Han hadde pirket borti noen av de vondeste tankene og alt det hun fryktet. Dratt dem frem, som om de aldri hadde vært skjult i utgangspunktet. Det gjorde henne både flau og samtidig ilter fordi han blandet seg i saker han ikke hadde noe med.

– Jeg liker deg, Alva, og jeg vil ikke at ...

– Paul maler meg, det er det hele.

– Jeg håper virkelig det, for jeg ønsker ikke at du skal bli såret.

Alva tenkte nok en gang på kysset. Visste Mogens om den kvinnen? Visste han om flere som Paul hadde vært sammen med?

Hun møtte blikket hans. Så omtenksomheten i det, men også noe annet. Og da slo det henne: Han fortalte henne ikke dette for å være grei med henne. Han sa det fordi han hadde sett hvordan hun så på vennen hans, og gjenkjent det som det samme blikket hun hadde sett på ham med, for en kveld. Han ville at hun skulle holde seg unna Paul, fordi han ville ha henne for seg selv. Mogens hadde ikke lagt skjul på at han likte henne. Det var tydelig i alt han sa og gjorde, i blikkene han sendte henne. Nå hadde han fått en konkurrent og tjente på å stille denne i et dårlig lys. Selvsagt, det var helt åpenbart, tenkte Alva.

– Takk for at du er så elskverdig og forteller meg dette, men jeg kan passe på meg selv, sa hun rolig.

– Bare ha det i tankene når dere er alene. Paul er ... Mer fikk ikke Mogens sagt, for akkurat da kom Paul tilbake til bordet. Alva var lettet.

Mogens strøk seg fort over kinnet og så bort. Alva smilte til Paul.

– Vil du ha et glass til? Paul nikket mot glasset hennes, som fremdeles var halvfullt. Alva tenkte først at det kanskje ikke var noen god idé, men hun sa likevel ja, fordi det var Paul som hadde spurt. Hun ville ikke at han skulle tro at hun forsøkte å avvise ham. Hun kunne merke Mogens’ blikk på seg, men ville ikke la det gå innpå seg. Inni seg håpet hun at han gikk. Det måtte da være andre i cafeen han kunne prate med?

– Vinen her er fabelaktig, som det meste i Paris, smilte Paul da de endelig fikk servering. Han hevet glasset i en skål og møtte Alvas blikk. Hun kjente et sug i magen. Øynene dvelte ved Pauls lepper. Hun skjøv bort minnene om kvinnen han hadde kysset, forsøkte i stedet å sette seg selv i hennes sted. Hvordan ville det være om han holdt rundt henne, om de sto så tett at hun kunne kjenne varmen fra ham? Hun følte at kinnene ble varme og måtte se bort. Ute på gulvet var Kristiane i gang med en ny dans med franskmannen. Det virket som om hun hygget seg. Det var lenge siden Alva hadde sett søsteren smile så bredt. Det var fint å se. Hun hadde ofte bekymret seg for søsterens humør og vært redd for at fortidens hendelser preget henne for meget. Noe av tungsinnet hadde forsvunnet da Kristiane møtte Olav og ble kjær i ham, men dette var første gang på det Alva kunne minnes at søsteren hadde smilt med hele seg.

– Så, hvordan går det med portrettet? Mogens’ stemme skar inn i tankene.

– Jeg er snart ferdig med Alva, og kan ikke vente med å sitte modell for henne! Paul smilte på nytt, og det var noe i smilet, noe som fikk suget i Alva til å bli større.

– Nå må du ikke ha for høye forventninger, sa hun fort, og hånden skalv mot vinglasset.

– Ikke vær så beskjeden, Alva. Du er svært dyktig, understreket Mogens. Han tok en sup av sin egen vin. – Jeg har sett alt det du har prestert i klassen. Om noen år kommer dine verk til å henge på veggene i mange franske hjem.

– Nå smigrer du. Det krever mye å bli en suksess.

– Men du har det som skal til. Og så er du fra Norge, det finner mange her eksotisk. Du kommer til å gjøre furore, Alva.

– Jeg er enig med Mogens. Du har noe helt spesielt ved deg, Alva.

Pauls ord fikk Alvas hjerte til å banke raskere, og hun ble varm i hele kroppen. Det var så hun ikke trodde det hun hadde hørt, den enorme rosen han hadde gitt henne. Han hadde virkelig lagt merke til henne! Han mente hun var spesiell! Det føltes som hun lettet fra stolen. Glemt var alle de vonde tankene fra den siste tiden. Ja, så hadde han kysset en annen kvinne, men han mente likevel at hun, Alva, var spesiell, og det var verdens beste følelse. Hun skulle ønske at hun kunne kjenne det slik for alltid.

– Alva er spesiell, ja, nikket Mogens. Han strakte hånden frem og rørte ved henne. – Jeg føler meg beæret over å være hennes venn.

Han la ekstra trykk på «venn», som om det var noe helt eget mellom dem. Og Alva kunne se av Pauls ansikt at han bet seg merke i formuleringen.

– Jeg er heldig som har fått mange venner her i Paris, sa hun fort, i et forsøk på å rette opp inntrykket. Akkurat da kom søsteren tilbake til bordet, i følge med franskmannen hun hadde danset med.

De fant stoler og slo seg ned. Kristianes kinn blusset. – Jeg hadde glemt hvor festlig det er å danse, smilte hun.

– Ja, du har alltid vært flink til det. Jeg husker hvor omsvermet du var i alle selskap, dansekortet ditt var alltid fullt. – Det var fint å få svingt seg litt igjen, slo Kristiane fast. – Men nå trenger jeg noe å leske meg på.

Hun løftet hånden for å vinke kelneren til bordet, men franskmannen kom henne i forkjøpet. Snart sto det et glass med vin foran henne.

– Salut, mademoiselle, smilte franskmannen og nikket til henne. Kristiane kniste. – Vi har forsøkt å tale noe sammen, jeg har jo lært litt fransk. Jeg forstår at jeg må lære så meget mer. Pierre er maler. Han hadde faktisk hørt om Harald Krüger, hadde til og med lest en av poesisamlingene hans.

– Harald er verdensberømt, nikket Alva før hun flyttet blikket til Mogens og Paul. – Han er sønnen til en av mors venninner. Han skriver både lyrikk og romaner, og gjør det blant annet stort i Amerika, hvor han stadig reiser på turneer. Han skriver om vanlige nordmenn, bønder og arbeidere, og det er det mange som setter pris på.

Mogens sa: – Det aner meg at jeg må lese ham en dag. Jeg leser ikke så meget, malingen tar det meste av min tid. Vil du anbefale ham, Alva?

– Jeg har ikke lest noe av ham selv.

– Jeg kan anbefale ham, sa Kristiane.

– Da hører jeg på deg, smilte Mogens.

De ble sittende og snakke om kunst. Kristiane deltok ikke så meget i konversasjonen, hun var mer opptatt av Pierre. Da Alva og Kristiane omsider satt i en vogn på vei tilbake til hotellet, smilte Kristiane fortsatt fra øre til øre. – For en herlig kveld, jeg er så glad for at vi gikk ut.

– Ja, du fikk jo attpåtil et nytt bekjentskap. Alva studerte henne.

– Pierre er så søt. Han brukte hele kvelden på å lære meg flere franske ord. Og han sa at jeg allerede hadde lært meget.

– Han likte deg godt, Kristiane. Han så ikke på andre kvinner hele kvelden.

Kristiane smilte. – Han spurte om han ville få se meg igjen, på cafeen. Jeg sa at vi sikkert kom dit en annen dag.

– Men du fortalte ham vel at du er trolovet?

– Jeg visste ikke hva det heter på fransk. Hun så fort på Alva. – Mener du at jeg gjorde noe galt ved å prate og danse med ham? Du sa jo at det gikk fint at jeg tok meg en svingom. Jeg mente ikke å te meg uanstendig.

– Du har ikke gjort noe galt, Kristiane. Selvsagt skal du hygge deg og tale med dem du ønsker. Det er ikke hver dag du befinner deg i Paris. – Jeg gruer meg allerede til å reise hjem. Jeg føler meg lettere til sinns her, som om alle bekymringer er langt borte.

– Bekymringer? Alva fanget blikket hennes. – Er du ikke lykkelig sammen med Olav?

– Jo ... Kristiane vred hendene. – Og han er frisk, og det er bra, men jeg er likevel redd for at noe skal skje. Det kan være at han blir syk igjen, eller at han svikter meg på annet vis. Det er vanskelig for meg å forstå at jeg ikke trenger å frykte fremtiden mer. Jeg har gjort det så lenge, vært så sikker på at ingen ville ha meg.

– Jeg forstår at det har vært vanskelig, men du kan legge slike tanker bort nå, Kristiane.

– Pierre sa at jeg var fin. Jeg tror jeg rødmet da.

Kristiane smilte. Alva tenkte at Paris hadde en spesiell virkning på dem begge. De levde på en måte de ikke kunne leve i Kristiania, de fikk kjenne på nye og berusende følelser.

– Jeg tror jeg vil skrive til Olav etterpå, det er en uke siden sist jeg sendte brev. Jeg må fortelle om den dyktige sangerinnen i dag. Han hadde likt henne. Han er glad i musikk.

Hun måtte ha sett at Alva ikke lenger fulgte så nøye med, for hun grep hånden hennes. – Jeg tror Paul liker deg, Alva. Jeg så blikkene han ga deg. Det lå noe i dem.

– Mener du det?

– Jeg vet ikke hva det betyr, det jeg så, men han tok jo ikke øynene fra deg.

Alva syntes det var godt å få bekreftet følelsene av søsteren. Da ble det hun hadde sett, enda mer virkelig.

– Og Mogens er også tydelig opptatt av deg.

Alva sukket. – Ja, det er vanskelig. Jeg følte en stund at begge kaptes om å få min oppmerksomhet. Det var litt slitsomt.

– Du er ettertraktet, vet du, blunket Kristiane til henne.

– Du sier det som om det er noe fint, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg er redd det skal føre til vanskeligheter.

Minnene fra kvelden med Mogens steg opp for hennes indre. Paul kunne aldri få vite hva hun hadde gjort. Da ville han helt sikkert se på henne med nye øyne. Atter en gang angret hun på at hun hadde opptrådt så løssluppent. Hun burde ha tenkt seg om. Hun skulle aldri ha takket ja til den invitasjonen fra Mogens, aldri ha blitt med ham hjem.

Til toppen

Bøker i serien