Bergliot våknet av lyder i stuen. Hun så på gulvklokken. Viseren viste ti. Hun hadde sovet lenge, men hun hadde fått en fridag, og den skulle hun benytte seg av. Derfor ble hun liggende og stirre i taket. Hun trengte ikke skynde seg ut av sengen i dag.
Da hun hørte en ukjent, brummende stemme i stuen, ble hun nysgjerrig. Hun skjøv seg ut av sengen og kom seg fort i klærne. Hun børstet håret fort og bant det opp før hun åpnet døren. I stuen satt en mann hun kjente igjen. Det var Toras advokat. Han hilste hjertelig og satte seg igjen. Tjenestepiken hadde servert kaffe og kaker til tross for at klokken ikke var mer enn ti. Mina reiste seg og unnskyldte seg.
«Jeg måtte ta ham imot. Jeg var på vei for å vekke deg,» sa hun lavt idet hun hastet ut.
Bergliot satte seg, tenkte at han kom på grunn av ringen han hadde i safen sin, som var hennes, men hun var ikke interessert i den nå. Hun tenkte kun på Tora.
Han kremtet. «Jeg har kommet hit i dag for å få dette overstått. Jeg trenger Deres signatur før Ludvig Solberg kommer løpende og lager til bråk. Det var noe fru Solberg fryktet, så jeg måtte for all del dra til Dem omgående om det skjedde noe med henne. I og med at dødsfallet står i avisen i dag, måtte jeg skynde meg hit,» sa han.
«Å, ja. Når skal begravelsen stå?»
«Om tre dager. Hun skal stedes til hvile på Vår Frelsers gravlund. Det blir en stille seremoni. Det var slik Tora ønsket det. Ikke noe stas og styr. Kun en stille begravelse og ikke noe annet. Men De fikk kanskje ikke med Dem at jeg trenger en signatur.» Han la flere ark på bordet og ba Bergliot lese nøye igjennom alt som sto der.
«Ja, men hvorfor skal jeg lese så mye? Jeg vil at ringen skal ligge i safen hos Dem, for der er den trygg, og jeg har fått papirer på at den er min.»
«Det stemmer, men dette er noe annet. De får lese så drikker jeg kaffe så lenge,» sa han.
«Ja vel.» Hun løftet ett og ett ark mens tårene fylte øynene hennes. Først da hun hadde lest siste setning begynte det å gå opp for henne hva dette betydde: Tora hadde gjort henne til sin arving! Alt Tora eide, pengene, villaen, et landsted og inventar, skulle hun arve. Det var ikke til å tro! Hun kunne ikke ta imot alt dette. Hun var ikke fruens slektning. Det sa hun også til advokaten.
«Dette er hennes siste ønske, og det ble skrevet og gjort i stand for en tid tilbake. Tora hadde attester fra flere leger på at hun var ved sine fulle fem da hun skrev testamentet. Det er undertegnet av flere vitner, deriblant meg selv. Så alt er i orden. De er en meget rik kvinne,» sa han.
«Men jeg kan ikke ta imot dette. Det er ikke mulig.»
«Hun har ett barnebarn, og den slasken arver en villa, men den har stått tom lenge og må pusses opp. Villaen ligger utenfor byen, og Ludvig Solberg skal ha fått beskjed om det nå av min kompanjong. Så han går ikke tomhendt. Hun syntes at selv om han var en slyngel, skulle han få noe etter henne.»
«Dette er altfor mye. Jeg kommer til å få bråk med Ludvig Solberg.»
«Det tror jeg ikke, for det er en klausul i testamentet. Hvis han plager Dem på noen som helst måte, vil villaen han har arvet, bli overført til Dem. Så De kan ta det helt med ro.»
«Ja, men jeg kan ikke … Jeg ble glad i Tora.»
«Det var hun klar over, ellers hadde hun aldri gitt deg alt dette. Hun hadde gjennomskuet Dem med en gang om De ble venn med henne for pengenes skyld.»
«Jeg kan ikke fatte det. Jeg … Hva skal jeg med alt dette? Jeg er vant til vanlige kår. Jeg kommer fra landet.»
Han smilte. «Ja, men De lærer nok fort, og De bestemmer selv hvordan De vil leve livet, ikke sant? Rent praktisk kan De overta og flytte inn rett etter begravelsen. Alt er ditt. Så skriv under nå. Jeg har dårlig tid. Det er to eksemplarer. Det ene skal jeg ha og det andre beholder De.»
Bergliot var så sjokkert og overrasket at hun slet med å finne ordene, men hun skrev under til slutt, og advokaten ble fornøyd. «Nå vet jeg at Tora er lettet. Jeg ønsker Dem lykke til, og skulle det være noe, tar De kontakt. Jeg legger igjen kortet mitt.» Han puttet papirene i en mappe og reiste seg opp. «Takk for bevertningen. Deres søster er meget hyggelig,» sa han da Bergliot fulgte ham til døren.
«Takk,» var alt hun klarte så si før hun lukket døren. Det ble hun stående og se ut i luften. Hun måtte klype seg i armen for å forstå at det hun hadde opplevd, var sant, men da hun kom inn i stuen og så alle papirene, forsto hun at det var slik.

Til toppen