Ingebjørg trakk et dypt sukk av lettelse. Deretter ga hun seg i kast med alle trappene opp til tårnkammeret igjen. Hun hev etter pusten og måtte ta seg en hvil før hun nådde toppen. Tenk at Ture ville ha henne til å foreta seg noe for å fremskynde fødselen. For at hun skulle rekke å lokke kong Håkon i sengehalmen i god tid før han overtok styret av landet. Hun kjente raseriet blusse opp ved tanken.

I det samme slo det henne at hun kunne skylde på dette hvis Ture oppdaget at hun hadde sendt Lauritz til Guro. Hun kunne si at Lauritz måtte ha misforstått. Det hun hadde bedt ham om, var om Guro kunne komme opp til borgen. Lauritz var ikke av dem som var raskest i oppfatningen, det var ikke usannsynlig at han kunne gitt feil beskjed, og Ingebjørg måtte ha tak i Guro hvis hun skulle adlyde Ture.

Ture kunne ikke være riktig klok. En fødsel var farlig nok i seg selv, både for moren og barnet. Hvis Ture virkelig ønsket seg en sønn, burde han være mer bekymret for hennes ve og vel. Forslaget hans røpet at et barn ikke var det viktigste i hans liv. Han var blitt urolig da hun fortalte at dronning Blanca og kong Håkon kjente til kongens motstandere, trolig var han livende redd for å bli avslørt.

Endelig var hun oppe. Hun beveget seg stakkåndet bort til staffeliet. Barnet sparket voldsomt, og da hun la hånden på magen, syntes hun å kjenne en liten fot. Det gikk en rar følelse gjennom henne. Inntil nå hadde det virket så fjernt. Det var liksom bare noe som vokste inni henne, uten at hun hadde tenkt på det som et levende barn. Nå nærmet tiden seg. Hvis alt gikk bra, skulle hun snart holde en liten sønn eller datter i armene. Kanskje en liten gutt, like vakker som Bergtors Torolv. Kanskje svært lik ham, til og med … Så underlig at hun ikke hadde tenkt på det før. Hvis Ture var … Nei, hun orket ikke å gruble mer over det.

Til toppen