Selma slapp pusten tungt ut etter at Sverre hadde gått. Hun forstod at han bare ville beskytte moren, men så han ikke at det ble verre om hun først fikk forståelsen av at det var Sverres barn, for så å oppdage at det ikke var slik likevel? Men han hadde lovet å rette opp i det, så det gjorde han vel. Hun håpet bare at det ikke tok for lang tid, for hun orket ikke å lyve for Sverres mor. Det hadde vært nok hemmelighold og vanskeligheter, hun ønsket ikke å starte samlivet med Sverre på enda en løgn. Det var så utmattende hele tiden å vokte hvert ord, å aldri kunne tillate seg å slappe av i frykt for å såre noen eller røpe for mye. Før eller siden ville sannheten om hvem som var barnets far tvinge seg frem, slik var det bare. Og Sverres mor hadde nok med sin syke ektefelle, hun trengte ikke å føle seg ført bak lyset av sin sønn og svigerdatter i tillegg.

Hun strakte seg, og kjente at det strammet litt i såret på ryggen. Fortsatt durte det i hodet etter det voldsomme smellet, men hun hadde ikke lenger like vondt. Medisinene hun hadde fått av sykepleiersken lå nok fortsatt i kroppen, likevel kjentes det som om noe hadde sluppet taket. Det var godt at hun ikke var mer skadet, for hun måtte komme seg på bena snarest mulig. Ikke bare fordi hun hadde satt seg opp på mange ekstravakter på sykehuset, men også på grunn av forretningen. Selv om de hadde stengt Misteltein nå før jul og ikke skulle åpne før på nyåret, var det mye som skulle gjøres i de nye lokalene. Og Ranveig ville få mer enn nok å tenke på fremover, om Oscar … Hun fikk seg ikke til å tenke tanken, men den ble liggende og murre. Uansett hva som skjedde, ville ikke Ranveig være i stand til å delta i forretningsdriften på en god stund. Det var godt at de hadde Liv. Selma var glad for at hun hadde blitt med på sykehuset og at hun satt hos Ingeborg da faren var inne hos henne. Liv hadde blitt som en av familien, og det føltes godt å vite at hun hadde et par ekstra hender til å hjelpe seg, både i forretningen og hjemme. Ingeborgs skader måtte forbindes og stelles ofte de neste dagene, og … Det gikk i døren, og hun ble dratt ut av tankene. Hvem kunne det være? Sverre hadde akkurat gått ut, han hadde neppe rukket å komme tilbake allerede. Kanskje det var sykepleiersken? Men det var ikke det, og Selma angret at hun hadde lukket opp øynene. Mest ønsket hun å late som om hun sov, men det var for sent. Hva i all verden skulle hun gjøre nå?

            – Kan jeg komme inn? Stemmen var vennlig nok, likevel knøt det seg i Selma der hun lå.

Til toppen