Neste dag skulle Torstein Svenningsen komme. Elise hadde ikke hørt fra ham siden han sa at han skulle komme denne mandagen, men regnet med at han var ordholden. Hun dekket på i stuen, ganske sikker på at han ville komme klokken tolv som han sa i telefonen. Johan skulle heldigvis være hjemme.
Et kvarter før hun ventet ham, reiste Johan seg forskrekket opp fra kjøkkenkrakken. «Jeg har helt glemt at jeg skal til tannlegen!»
Elise så forferdet på ham. «I dag? Er du sikker? Det har du ikke sagt noe om.»
«Jeg hadde glemt det, men oppdaget det i går kveld. Nå hadde jeg nesten glemt det igjen.»
«Det likner da ikke deg å være så glemsk. Se etter, kanskje du husker feil.»
Johan kom hastende tilbake fra kammerset. «Jo, det er i dag. Om et kvarter!»
Han fortsatte ut i gangen og tok på seg yttertøyet.
«Men Torstein Svenningsen kommer!» protesterte Elise.
«Du klarer vel å ta deg av ham alene,» svarte han og forsvant ut.
Elise likte seg ikke. Hun visste at det var tåpelig å være slik, men hun klarte ikke å la være. Hvis hun mislikte måten han oppførte seg på, kunne hun bare be ham om å gå. Han var en høflig og veloppdragen mann, han ville aldri tillate seg å trenge seg på henne. Det var latterlig, sa hun videre til seg selv. Hun var en gammel dame på 65!
Hun kikket ut av vinduet, men det var ingen å se. Kaffen var kokt, og smørbrødene smurt, nå kunne han godt komme.
Kanskje hun hadde hørt feil, at det var neste mandag? Eller kanskje han hadde kommet for sent til toget og kom med neste? Da ville det bli sent om ettermiddagen. Da var riktignok Johan hjemme igjen, men han likte ikke å få besøk sent, i hvert fall ikke av fremmede. Eller nesten fremmede.
Hun la et grytelokk over smørbrødene for å unngå at de ble tørre. Deretter kikket hun ut av vinduet igjen. En mann stanset ved grinden og åpnet den. Hun skyndte seg vekk fra vinduet.
Da han banket på, ventet hun litt med å åpne. Hun måtte ikke la ham forstå at hun hadde sett ham. Da kunne han tro at hun ventet utålmodig, og det hadde hun slett ikke gjort. Bare utålmodig på å få besøket unnagjort.
«Hallo, Torstein. Velkommen.» Hun rakte ham hånden.
«Hallo, Elise», sa han varmt. «Jeg får vel en velkomstklem?»
I neste øyeblikk slo han armene om henne.
Elise kjente hvordan alt i henne strittet imot. Så fort hun kunne, rev hun seg løs og snudde seg mot kjøkkenet. «Jeg skal bare sette over kaffen.»
Han kom etter henne og ble stående rett bak henne. Kaffen hadde kokt for lengst, men hun lot som om den ble satt over for første gang. «Bare gå inn i stuen og sett deg så lenge, jeg kommer snart.»
«Jeg vil heller stå her og se på deg.» 
Hun forsøkte å le det vekk. «Også noe å se på! En gammel dame på fem og seksti.»
«Jeg synes ikke du er gammel, og jeg synes absolutt at det er noe å se på. Har du aldri sett deg selv i speilet, Elise? Du er vakker.»
«Jeg er gift, Torstein. Du må ikke glemme det.»
«Vil ikke du også gjerne glemme det av og til?»
«Nei. Jeg har det godt sammen med Johan.»
Han begynte å stryke henne over ryggen.
Elise trakk pusten dypt. «Vær så snill å la være, Torstein. Jeg forstår at du føler deg ensom, men da må du finne deg en som er ‘ledig på torvet’.»
«Jeg mener ikke å gjøre noe galt, jeg vil bare vise hvor vakker jeg synes du er. Er det noe galt i det?»
«Jeg tror neppe at Johan ville like det.»
«Ville han ikke like at andre fant hans hustru vakker? Han har vel tillit til deg?»
«Ja, det har han. Absolutt. Og det har han grunn til.» Dermed skjøv hun seg vekk fra ham og gikk inn i stuen med kaffekjelen. «Johan kommer om et øyeblikk, han er bare hos tannlegen.»
Han kom langsomt etter henne og ble stående mens hun skjenket i kaffen. Idet hun satte kaffekjelen fra seg, slo han armene om henne igjen. «Vær så snill, Elise! Vis litt medlidenhet! Jeg er betatt av deg, det forstår du sikkert. Og jeg vet at du er betatt av meg også.»
Hun forsøkte å rive seg løs, men han holdt fastere enn hun hadde regnet med. 
«Slipp meg!» ba hun så rolig hun kunne, men da han ikke hørte på henne, ble hun sint. «Slipp, sa jeg! Jeg vil ikke dette!»
Grepet hans ble enda hardere mens han forsøkte å søke leppene hennes med sine.
I det fjerne hørte Elise at Happy begynte å bjeffe, men Torstein enset ikke den lille hunden. Hun tok i av alle krefter for å komme seg løs, men forsto at hun ikke hadde en sjanse. Et gammelt minne kom veltende over henne, et minne hun hadde gjort alt for å glemme. Hun var atten år og hadde vært på Akershus for å levere brev til Johan. Hun hadde akkurat kommet over Grünerbrua og fortsatte langs elva på østsiden. Da hørte hun plutselig lyden av kvist som brast og noen som kom hastende bak henne ...
«Nei!» skrek hun vilt. «Slipp meg!»

Til toppen