– Velkommen til Drøbak Strandhotell, sa damen bak disken og sendte dem et vennlig smil. Hun hadde mørkt krøllete, litt viltert hår, slik hennes også kunne være iblant, tenkte Sanna. På det lille navneskiltet på blusen hennes sto det «Josefine Jørgensen».

– Hva er navnet Deres? spurte denne Josefine, henvendt til moren.

– Kari Nordberg, svarte moren uten å blunke. I det samme så hun på Sanna, som om hun var redd for at hun ville komme til å røpe dem. Men moren trengte ikke å være redd. Sanna visste godt hvorfor moren ikke kunne bruke sitt egentlige navn.

– Jeg betaler gjerne på forskudd for to ukers opphold. Moren dro frem lommeboken.

– De kan gjerne betale på forskudd, hvis De foretrekker det, men vi pleier vanligvis ikke å ta imot betaling før ved utsjekking.

– Jeg vil helst betale for meg nå med det samme, sa moren bestemt.

– Det er naturligvis helt i orden, sa damen bak disken.

Hun tok frem en stor bok og kikket i den. – Dere skal få et av de fineste rommene vi har her på hotellet. Det vender ut mot sjøen og er litt større enn de andre. Jeg er sikker på at dere vil like det.

Josefine Jørgensen smilte først mot moren, og så mot Sanna, og for andre gang på under ti minutter ble Sanna blunket til. Hun var fristet til å blunke tilbake, men visste at det bare ville se dumt ut. Hun var ikke så flink til å blunke.

– Tusen takk, svarte moren og la armen om Sannas skuldre igjen. – Det setter vi pris på.

Sanna lurte på hvordan rommet så ut. Det var sikkert veldig fint, for det fikk moren til å smile, noe hun ikke hadde gjort så ofte i det siste. Hun visste hvorfor moren ville betale for rommet med en gang: Det kunne hende de måtte reise derfra i en rasende fart.

Til toppen