Kvelden ble hyggelig, tross alt, og da de gikk hvert til sitt, var Marina glad for at hun hadde dratt til hjemgården. Hun følte seg trygg her sammen med moren.
Lucas kledde av seg og krøp under dynen. Hun stelte seg og vasket seg før hun krøp til køys.
«Legg deg inntil meg, kjære. Det er så godt å ha deg nær. Jeg er kanskje oppfarende og stresset, men det er bare fordi bygdefolket har begynt å miste troen på meg. Jeg er nødt til å bevise noe snart. De mumler seg i mellom når jeg viser meg i bygda, og ansiktene jeg ser, er ikke videre blide.»
Hun la seg inntil ham og kjente varmen fra den nakne kroppen. «Jeg forstår alt det der, Lucas. Det er ikke enkelt for deg, men vi er også her, ikke sant? Og en dag finner du ut av det. Da kan bygdefolket skamme seg.»
«Tror du virkelig at jeg finner drapsmannen? Jeg synes det ser mørkt ut. Vi har saumfart alt som er. Vi har spurt ut bygdefolket. Det finnes ikke spor. Jeg vet ikke min arme råd.»
Hun hørte at han var fortvilet og la armen rundt magen hans, klemte seg inntil ham. «Du må forsøke å ta det mer med ro. Det må være vanskelig å tenke klart når du hele tiden maser og kjaser. Sett deg heller ned og forsøk å tenke tilbake til det første drapet. Kanskje du kommer på noe da?»
«Det verste er det at jeg ikke finner noe spesielt hjemme i det hemmelige rommet du fant. Kontoret til Albert Johansen er helt uinteressant. Jeg er sikker på at han må ha gjemt noe som har med sakene å gjøre ett eller annet sted vi ikke kjenner til.»
«Ja, men da forsøker du å finne ut av det, ikke sant? Kanskje han leide en leilighet på Kongsvinger?»
«Det har vi undersøkt, men ingenting har stått i hans navn der. At drapene har en sammenheng med Albert Johansen tror jeg på, men det fører meg ikke noe nærmere hvem som står for ugjerningene i dag.»
«Det er vanskelig, men Stina sa til Agnete en gang at hun skulle utrydde alle løsungene hans. Hvor mange er det, tror du? De er jo voksne nå.»
«Det er jo det jeg har tenkt på hele tiden. Det var faktisk det første som slo meg da jeg så den rødhårede mannen på tunet. Var han en av Alberts sønner?»
Det ble stille mellom dem en liten stund.
«Ja, ja. Jeg orker ikke tenke på det. Ikke nå. Vi får sove. Kan være jeg ser alt i et annet lys i morgen. Jeg er så sliten at jeg kunne ha sovet i flere uker.»
«Det vet jeg, Lucas.»
Hun så på ham helt til han sovnet og skulle til å lukke øynene da Maja kom inn. «Bli med meg, Marina,» hvisket hun.
«Hvorfor det?» Hun hvisket tilbake.
«Kom nå.»
Marina ålte seg ut av sengen, redd for å vekke Lucas, men han sov som en stein. Hun skyndte seg bort til Maja og ble med henne ut i gangen.
«Bli med meg bort i mitt værelse.» Marina fulgte lydig etter og Maja dro henne med seg bort til vinduet. «Der står han. Jeg ser ham ikke tydelig, men det står en mann der nede, og han ser opp hit.»
Marina gispet da hun så hva Maja pekte på. Det var den samme mannen som hadde stått utenfor hos dem.

Til toppen