Nicolai kjente panikken bre seg i kroppen. Hva skulle han gjøre? Det var ingen vei å flykte, for det var bare én inngang på huset. Og hva med Solfrid? Han kunne ikke dra fra henne. Hun var livredd, så han. Han trakk henne inntil seg, men hadde ingen trøst å gi. Hun klamret seg fast og hulket mot brystet hans. Inn kom de. Først bonden, og bak ham, lensmannen. Nicolai fanget blikket til bonden, men der var det ingen medfølelse å se. Blikket var kaldt og dømmende. Lensmannen, en høyreist mann med velpleid, grått skjegg og stålgrå øyne under buskete bryn, hilste kort: – Nicolai Thorp, formoder jeg? – Ja, det stemmer, svarte han rolig, mens hjertet skalv av angst. Tiden på flukt var over. Alt var forgjeves. Hvordan kunne han tro at han det gikk an å rømme fra alt? Solfrid klemte ansiktet inntil brystet hans, og han kjente fukten av tårene hennes gjennom skjorten. Fortvilelsen grep ham så sterkt at det svimlet for ham. Han måtte støtte seg til bordet for å holde seg oppe. Lensmannens stemme nådde ham, kald som en vinternatt: – Nicolai Thorp, jeg anholder deg for drapet på Ingjerd Åsen. Pakk sakene dine og bli med meg. – Nei, nei ... Han ristet på hodet. – Jeg er uskyldig. Det er ikke jeg som har begått forbrytelsen. Tro meg, jeg ... – De får uttale Dem senere, avbrøt lensmannen ham bryskt. Blikket gled til Solfrid, som klamret seg til ham, og han ristet på hodet. Var det ikke et glimt av medfølelse i blikket hans? – Ta farvel med din datter, herr Thorp.

Til toppen