På skråplanet (Heftet)

Serie: Sønnavind 115

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 115
ISBN/EAN: 9788202735234
Kategori: Romanserier
Omtale På skråplanet

Morten er Elises trofaste støttespiller, de har det virkelig godt sammen, men slik er det ikke for alle. Elvira blir innlagt på Ullevål til stor fortvilelse.

Hos Sigurd og Wenche tårner problemene seg opp. Gunn skeier ut og skulker jobben. Sigurd er fullstendig opprådd, hva skal de gjøre med henne?

Sigurd skvatt, plutselig sto det noen der. Moren hans, den siste han orket å snakke med nå!

"Gunn har det vondt," sa Elise.

Sigurd tente. "Vondt, sier du? Barnebarnet ditt er en flyfille! En som lar seg utnytte og gir blaffen!"

"Kanskje hun har kjærlighetssorg. Noen tar det så tungt at de ikke vil leve lenger."

"Så dum er hun da ikke."

Elise så på ham uten å si noe.

Til toppen

Andre utgaver

På skråplanet
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Døren gikk opp, og Sylvia kom inn med et brett med kaffekopper og et kakefat. "Nå?" kom det spørrende. "Hva prater dere om, da?"

"Jeg sier at jeg skulle ønske du kunne hjelpe meg å passe barn," svarte Elise leende.

Sylvia svarte ikke.

"Er det ikke ensomt for dere å bo alene i dette store huset?" fortsatte hun for å snakke om noe annet.

"Jo, vi lurer på om vi skal selge det og få oss en liten leilighet isteden," svarte Sylvia.

"Det haster ikke," sa Otto fort. "Vi har det jo så bra her."

Elise smilte. "Men det blir mye for Sylvia å holde rent. For ikke å snakke om alle vinduene som skal pusses og gardiner vaskes. Kjenner jeg deg rett, Sylvia, så har du full vårrengjøring hvert år hvor du vasker tak og vegger."

Sylvia nikket smilende. "Selvfølgelig."

Elise snudde seg mot Otto. "Og du, da, Otto? Hva driver du med nå som du er pensjonist?"

"Jeg løser kryssord og driver med slektsgranskning."

"Din egen slekt eller Sylvias?"

"Sylvias naturligvis. Min er ikke noe spennende."

Elise lo. "Men det er Sylvias?"

"Jøss, ja. En fornem og rik familie i Grimstad som ender opp som ..." Han holdt inne.

I det samme ringte det på, og Sylvia reiste seg fort opp. "Unnskyld meg, Elise, det er bare vaskekonen som kommer. Jeg må bare snakke med henne."

"Storvasken," sa Otto forklarende. "Hun kommer en gang i uken." Han lo. "Alt foregår på gammeldags vis her i huset. Vi har ikke fått oss vaskemaskin ennå, Sylvia vil ikke ha. ‘Nå har jeg hatt Laura i alle år,’ sier hun. ‘Da kan jeg ikke svikte henne fordi hun begynner å dra på årene.’"

"Hvor gammel er hun?"

"Jeg aner ikke, men jeg mener Sylvia sa noe om at hun var på din alder. Hun er fra Sagene, hun òg. Arbeidet på Hjula eller Graahs spinneri, tror jeg."

Laura ... Noe demret for Elise. En blek og mager jente med rødt hår. Hun hadde ikke sett henne etter at hun sluttet på Graah, hadde ikke hørt om henne heller.

"Det kunne være morsomt å hilse på henne," datt det ut av henne.

Otto lo. "Det er bare å gå ned i kjelleren."

Elise reiste seg.

"Du ser den åpne døren når du kommer ut i gangen,"

Kjellertrappen var bratt, Elise holdt seg godt fast i rekkverket. Hun hørte stemmer der nede og forsto at bryggerhuset måtte ligge innenfor den nærmeste døren.

Hun banket på og gikk inn. Sylvia og en fremmed gammel kvinne sto med ryggen til henne og pratet sammen. Bryggerhuset var av det gamle slaget med store kummer av betong, skurebrett og bryggepanne der det nylig var tent opp. Sylvia og vaskekonen hadde tydeligvis ikke hørt henne.

"Hallo?" sa hun høyt.

Begge snudde seg. Sylvia så forbauset ut, og vaskekonen så nysgjerrig på henne. Hun var kledd i grovt, mørkegrått skjørt og en grå bluse. Et tynt hodetørkle var bundet stramt om hodet og skjulte både pannen og håret. Det var ikke noe kjent ved henne.

"Unnskyld," fortsatte Elise skamfull. "Otto fortalte hvem som var her, og jeg trodde det var en jeg kjente fra gamle dager." Hun lo forlegent.

"Det tenkte jeg ikke på, Elise," sa Sylvia. "Dette er Laura Hansen fra Sagene. Hun arbeidet på Graahs spinneri."

Elise gikk nærmere.

"Jeg arbeidet på Graahs spinneri, jeg også. Husker du meg?"

Vaskekonen smilte og avslørte en tannløs gomme. "Ja, er'e ikke E'lise, a?"

"Jo," sa Elise. "Jeg kjente deg ikke igjen med det samme."

Laura lo. "Det er'kke så rart når jeg har mista alle tenna mine!"

"Så godt gjort å arbeide fremdeles. Du er vel omtrent på min alder, er du ikke?"

"Jeg trur jeg er født i 1887."

"Ja, det er jeg også."

"Åssen ståre'e tel me'n Jo'an?"

"Johan Thoresen, mener du? Han har gått bort."

"Så leit for Dere. Jeg veit atte'n var forelska i Dere. Det visste vi alle. Vi var sja'lu. Alle jentene," la hun til og lo.

Elise smilte. "Ja, han var min første store kjærlighet, og vi fikk mange gode år sammen. Og du, da, Laura, hvordan har du hatt det?"

Laura smilte forlegent og så ned. "Jeg va'kke a dem po'pulære jentene, jeg, veit du, men jeg ska'kke klage."

"Laura har ikke vært gift," hjalp Sylvia henne. "Men hun er en dyktig vaskekone."

"Bor du på Sagene fremdeles? Jeg kan ikke huske å ha sett deg?"

Laura ristet på hodet. "Jeg fløtta te Lakkegata." Hun sa ikke mer.

"Nei, nå får vi gå opp, Elise!" utbrøt Sylvia. "Vi kan ikke stå her og prate hele dagen." Hun lo, snudde seg og begynte å gå.

Elise smilte til Laura. "Det var hyggelig å se deg igjen. Jeg håper vi kan få anledning til å snakke mer sammen en annen gang."

Laura sa ikke noe. Smilet sluknet på leppene hennes, og hun snudde seg mot kummene for å begynne på vasken.

Elise hadde en ekkel følelse inne i seg. Møtet med Laura hadde vist henne hvor urettferdig livet var. Her bodde Sylvia i en svær enebolig med hage og hadde hatt det materielt godt hele livet, og hun selv hadde hatt gleden av å bo i verksmesterboligen og siden i verdens koseligste lille hus med hage i Maridalsveien og ikke lidd noen nød siden hun var ung, mens Laura tydeligvis hadde levd alene og i fattigdom siden hun var barn.

Hun likte ikke tanken på å skulle sitte oppe i stuen og drikke kaffe og spise kaker, mens Laura slet med storvasken i den kalde kjelleren.

"Pleier du å gi henne kaffe og noe å spise?" spurte hun Sylvia da de var kommet opp.

Sylvia så først rart på henne, så lo hun. "Laura er vaskekone, ikke en gjest."

Da Elise skulle gå et par timer senere, ba hun Sylvia om å få Lauras adresse.

Til toppen

Bøker i serien