Idet Rakel gikk forbi, sparket kalven ut det ene bakbenet. Det traff bøtta så Rakel mistet både den og balansen. Hun støttet seg til båsveggen. Det var et skikkelig spark. Hadde kalven truffet henne i stedet, kunne hun ha blitt skadet.
Rakel var bekymret. De trengte en ny melkeku, men kanskje kvigekalven ikke var den rette? Den virket mannevond, og all sunn fornuft tilsa at den burde ha blitt slaktet og brukt til mat i stedet.
Dagros ventet henne da Rakel kom inn i båsen. Kua snudde hodet mot henne, og Rakel klødde henne i pannen og bak ørene før hun dro frem krakken og satte seg til rette. Etter å ha vasket henne med kluten, gikk hun i gang med melkingen.
Fortsatt regnet det tett ute, og Rakel hørte at det trommet mot taket og sildret nedover veggen. Det gjorde henne bedrøvet. Mildværet ville føre til holke og is, og arbeidet ville bli tyngre for dem alle. Men slik var det ofte på denne tiden av året.
Lyden av regnet blandet seg snart med den jevne duren fra melk som traff sinkbøtten, og Rakel slappet av mens hun melket. Da hun var ferdig, løftet hun melkebøttene over stengselet, før hun slapp løs kalven.
Idet hun gikk ut av fjøset og inn i gangen som førte inn i låven, streifet en kjølig vind henne. Hvor kom den fra? Sto det en glugge eller en dør åpen et sted?
Hun satte fra seg melkebøttene og ble hun stående og kjenne etter, uten at hun ble noe klokere av det. Hadde hun bare innbilt seg det? Hun skulle akkurat til å gå tilbake da hun merket at hårene reiste seg på armene. En isnende kald følelse senket seg over henne. Det var ingen vind. Det var som om temperaturen brått sank.
Rakel grøsset og slo armene om seg.
En følelse av at noen holdt øye med henne, fikk henne til å se seg over skulderen. I det samme kjente hun vinden igjen. Den strøk henne lett over håret som et iskaldt kjærtegn.
Kom, hvisket vinden stemmeløst i ørene hennes. Følg meg.

Til toppen