Ringer i vann (Heftet)

Serie: Skjærgårdsliv 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skjærgårdsliv
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202479152
Kategori: Romanserier
Omtale Ringer i vann
Martine har tilsynelatende alt en kvinne kan ønske seg: en velhavende kremmerektemann og en hjerteknuser av en sønn. I virkeligheten har Jørgen et forhold på si, og han skyr ingen midler for å få det som han vil i forretningene. Når sannheten kommer for en dag, er skandalen et faktum.
Josefine ønsker seg så inderlig et barn, men månedene har gått uten at noe har skjedd, og etter å ha båret på de vonde tankene alene, har hun omsider betrodd seg til søsteren. Nå har hun bestemt seg for å lette sitt hjerte til Simen, men gruer seg til å snakke med ham om bekymringene sine.

Josefine trakk pusten og gjorde som han sa. – Jeg har begynt å bli usikker på om jeg kan få barn.
I flere sekunder sa han ingenting. Hun hadde ventet at han skulle spørre henne om hvorfor hun hadde disse tankene, men han sa ikke et ord.
– Å Simen, si noe, da! ba Josefine. – Hva tenker du på?

Til toppen

Andre utgaver

Ringer i vann
Bokmål Innbundet 2012
Ringer i vann
Bokmål Ebok 2012
Ringer i vann
Bokmål Heftet 2013
Ringer i vann
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Jeanette Semb:

Utdrag

Noen dager senere gikk hun tur med Martine. – Du virker så trist, Josefine, jeg håper det ikke har skjedd noe? Jeg håper at du nyter ekteskapet med Simen. Han får gode skussmål, hører jeg. Du har funnet deg en bra mann.
    – Takk, Martine. Josefine klemte armen hennes. Hun så på Herman, som løp i forveien, noen meter fra dem. Ivrig, glad og fornøyd. En liten kropp full av liv. Josefine kjente nok en gang på smerten i brystet. Lengselen etter sin egen vesle gutt. Det var fint å være tante, og hun var svært glad i Herman, men hun ønsket seg også egne barn.
    – Men fortell, da, Josefine, hva er det for noe? Martine stoppet og så på henne.
    Josefine sukket. – La oss sette oss på benken der borte, så kan vi følge med på Herman.
    De gikk og satte seg. Josefine kjente Martines blikk på seg, merket at hun studerte henne. Selv
hadde hun blikket på Herman.
    – Du er min søster, og jeg ser det på deg når noe er galt. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien? spurte Martine.
    Josefine trakk pusten. – Jeg tror ikke jeg kan få barn, sa hun, løftet blikket og så på søsteren.
    – Hvorfor tror du ikke det? Martine så overrasket ut.
    Josefine så i bakken. Det var vanskelig å snakke om dette. Engstelsen som hun hadde gått og båret inni seg så lenge, ble mer virkelig ved å sette ord på den.
    – Fordi… fordi jeg aldri har gjort noe for å forhindre svangerskap, og likevel har jeg enda ikke blitt
svanger. Og nå har det gått så lang tid. 
    Josefine snudde seg mot Martine igjen og møtte søsterens bekymrede blikk.
    – Har du fått Simen til å undersøke deg?
    – Nei, jeg har ikke fortalt ham at jeg er redd for dette – ikke ennå. Han lengter etter barn, han også, så han går der og venter, slik jeg gjør. Det er bare det at nå er jeg i ferd med å miste håpet.
    – Det er ikke sikkert det er noe galt, Josefine. Martine la en trøstende hånd på armen hennes. – Jeg har hørt at det tar lengre tid for enkelte. Husker du ikke fru Pettersen, som bodde under oss i Marcus Thranes gate i Kristiania? Hun var godt over førti da hun ble svanger. Da hadde hun vært gift i over tjue år.
    – Ja, jeg husker henne, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg blir særlig oppløftet av det, sa Josefine og forsøkte seg på en latter. Sannheten var at tårene ikke var langt unna. Hun kjente klumpen i halsen, og det sved i brystet, nå som hun omsider hadde våget å dele bekymringen sin med noen.
    – Det er ikke sikkert det er så galt fatt, Josefine. Noen ganger tar det bare lenger tid. Men det første du må gjøre, er å snakke med Simen. Han er en fin mann, og som lege vet han nok hva dere bør gjøre. Dessuten vil han helt sikkert ha forståelse for problemet. Og det er dessuten ikke sikkert at det er hos deg det er noe galt.
    – Jeg har vært sammen med to menn, Martine, sa Josefine litt oppgitt.
    Martine sukket. – Jeg er lei meg for at du har det vondt, Josefine. Jeg sier bare at det finnes håp, selvsagt gjør det det. Du må ikke svartmale dette.
    Josefine trakk pusten. Hun visste at Martine mente godt. Hun løftet blikket og så utover sjøen, på båtene på fjorden.

Til toppen

Bøker i serien