Rom 214 (Heftet)

Serie: Annas skjebne 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Annas skjebne
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202400965
Kategori: Romanserier
Omtale Rom 214
​– Så hvor var du da i natt? Og … Han så seg omkring. – Hvor er Victoria?
– Hun er hos Jenny.
– Jenny Bratten? Han så vantro på henne.
– Ja.
– Helvete heller, Emilia! Overlater du jentungen til en tøyte som Jenny? Fordi du selv skal ut og hore med hvem det nå enn er du har vært hos. Han nærmest spyttet ut ordene. – Du er sannelig litt av en mor! Hva tror du de på adopsjonskontoret ville si om de fikk vite dette?


UTDRAG FRA BOKEN:
Emilia var forberedt på det da kvelden kom og Victoria forlangte å få legge seg oppe i den store sengen. Det nyttet ikke at hun med alle midler prøvde å minne jentungen på avtalen de hadde om at hun skulle sove nede når Frank var hjemme. Victoria satte seg helt på bakbeina da hun skulle legge seg. Likevel skar det henne i hjertet da Frank til slutt mistet tålmodigheten og sendte barnet inn til sin egen seng med et sinneutbrudd som skremte den vesle jenta såpass at hun ikke engang våget å gråte. Ikke åpenlyst. Det var ikke før Emilia gikk inn til henne og så at hun hadde trukket teppet helt over hodet at hun forsto at Victoria lå og gråt. Med teppet over hodet sikret hun seg mot at noen skulle høre det. På gulvet ved siden av sengen lå den nye dukken. Maggit og Monkey lå pent under sine tepper i de små dukkesengene.
Emilia satte seg på sengekanten og lettet på teppet.
– Ikke gråt, vennen min. Han er sint nå, men det går over, sa hun stille og strøk over de mørke krøllene.
– Jeg vil at han skal reise igjen.
– Han gjør det.
– Nå.
– Nei, ikke nå, men snart, svarte Emilia og måtte innrømme at hun delte datterens ønske.
– Jeg vil ikke være her. Jeg vil til Jenny.
– Så, så. Sov nå. I morgen blir alt bedre, trøstet Emilia. – Da kan du leke med den nye dukken du har fått. Har du tenkt på hva den skal hete?
– Ingenting.
– Skal den hete ingenting? Emilia gjorde et mislykket forsøk på å spøke.
– Jeg vil ikke ha den. Den er stygg!
– Men Victoria, da! Slik må du ikke si. Da blir den lei seg. Og Frank blir lei seg. Han har kjøpt dukken til deg fordi han vil glede deg. Fordi han er glad i deg. Emilia bøyde seg og tok opp dukken og la den oppå teppet. – Den kan ikke noe for at Frank er sint. Jeg tror den gjerne vil ligge under teppet sammen med deg. Den har jo ingen egen seng.
Victoria så på dukken med et mutt og avvisende uttrykk i de tårevåte øynene. Så seiret empatien hos barnet. Hun nærmest rev til seg dukken, stakk den under teppet og snudde ryggen mot Emilia.
– God natt, vennen min. Emilia lente seg over henne og kysset henne på kinnet. – Har du bedt aftenbønnen?
– Du skal gjør det sammen med meg.
– Da må du folde hedene.
De ba aftenbønnen sammen, så gikk Emilia stille ut av rommet.
Frank befant seg i stuen da hun kom ut fra Victorias soverom. Han hadde fyrt i ovnen og sto og sveivet opp grammofonen da hun kom inn til ham.
– Endelig! sa han og snudde seg mot henne med et smil som slett ikke stemte med det sinnet han hadde lagt for dagen for et øyeblikk siden. – Nå kan vi to hygge oss uforstyrret. Jeg skjønner forresten ikke hvorfor du har latt henne få venne seg til å sove i vår seng. Det er noe stort tull.
Emilia svarte ikke.
– Jeg skjønner heller ikke hvorfor du måtte hente henne hjem i dag, fortsatte han.
– Jeg savnet henne, svarte Emilia kaldt. – Savner du henne aldri?
– Nei. Svaret var enkelt og ærlig og ga Emilia noe som lignet en kalddusj.
– Er du ikke glad i henne?
– Hvorfor skulle jeg være det? Han så overrasket på henne. – Hun er ikke min unge.
– Men jeg trodde …
– At det å forelske seg i deg automatisk medførte at jeg ble glad i jentungen også?
– Nei, men du … du var så oppmerksom, du lekte med henne, du … du …
– Jeg har ikke noe spesielt imot henne, avbrøt han henne, – men det betyr heller ikke at jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
Emilia ble stående i døråpningen og se på ham.
– Du har snakket så mye om at kjærligheten kan læres, sa hun sakte. – At man kan lære seg å bli glad i et annet menneske. Jeg trodde det hadde skjedd med deg, når det gjelder Victoria. Jeg ante virkelig ikke at du … du ser henne som en klamp om foten.
– Det har jeg da heller ikke sagt at jeg gjør. Nå overdriver du. Selv om jeg ikke roper over meg av begeistring fordi hun skal være her hele tiden, til og med i sengen vår, så betyr det ikke at jeg hater ungen. Men … alt til sin tid. Og ærlig talt, Emilia … Nå så han overbærende på henne. – Du vet da like godt som jeg at jeg hjalp deg med å få adoptere henne, jeg stilte opp som far for henne, ikke for hennes, men for din skyld. For å få deg!
Jo, hun visste det. Likevel såret det henne å høre ham snakke så kaldt om det lille hjertebarnet hennes. Hun kunne ikke la være å tenke på Niklas. Niklas hadde tapt sitt hjerte til den vesle morløse jenta like fort som hun selv hadde gjort det. Han ville bli en god far …
– Jeg elsker deg, Emilia, fortsatte Frank og plasserte lydhodet på grammofonen inn på platen han hadde lagt på tallerkenen. Tonene fra en sang hun aldri hadde hørt før, sunget på engelsk, strømmet ut i rommet.
– Det er en amerikansk jazz-sangerinne som synger, forklarte Frank tilfreds. – Hun er berømt i Amerika. Hun heter Ella Fitzgerald.
– Ja ha. Emilia måtte innrømme at hun likte både sangen og musikken.
– Kom … Han tok noen steg mot henne. – La oss danse.
Emilia rørte seg ikke.
– Kom da, Emilia. Han grep henne om midjen og trakk henne inntil seg før han svingte henne ut på gulvet til tonene fra grammofonplaten som dreide monotont rundt og rundt.
– Frank … Hun ville stanse midt i dansen. Hun ville fortelle ham om Niklas. Hun ville be om sin frihet. Kanskje kunne hun legge det frem på den måten at han nå hadde muligheten til å få tilbake sin egen frihet, dersom han angret på at han hadde påtatt seg å være far for Victoria. Hvis han så på hjertebarnet hennes som brysom, kunne han få slippe det åket. Eller hun kunne si at hun ikke hadde klart å lære å elske ham slik han hadde håpet og forutsagt. At det ikke ville være riktig av henne å bli i ekteskapet. Han burde få sjansen til å finne en annen kvinne. En som virkelig kunne elske ham og fortjente hans kjærlighet.
Alt det kunne hun si til ham, men det gikk ikke an å legge det frem for ham så lenge de valset rundt i en evig runddans på stuegulvet. Det hun hadde på hjertet var noe de måtte snakke om mens de kunne se hverandre inn i øynene, i all fortrolighet, og mens begge var rolige og kunne se nøkternt på det. Frank hadde drukket før hun kom hjem med drosjen, og han hadde drukket mens hun var hos Jenny og hentet Victoria, det var tydelig. Han var ikke full, men han var heller ikke edru. Kanskje var det derfor best å vente med å si noe til dagen etter. Til han ikke var påvirket av brennevinet.
Sangen hadde forstummet. Frank slapp henne og gikk bort og satte på en ny plate. Denne gangen var det en mann som spilte trompet, men ingen sang. Bare musikk. Frank ville danse mer, men Emilia trakk seg unna.
– Frank, jeg er sliten.
– Jeg er sliten, hermet han, men for en gangs skyld var det ikke hån i hermingen hans. Han virket mer ertende. – Da er det vel på tide vi kommer oss opp trappen og i seng, sa han og blunket til henne. – Fy faen, det skal bli godt å ligge i den senga igjen, sammen med deg.
– Må du banne, Frank?
– Ja! Han så på henne som en trassig skolegutt. – Ikke kom og fortell meg at du er blitt så fin på det at du ikke tåler språkbruken min.
– Det er så unødvendig. Jeg liker det ikke.
– Du har aldri klaget før. Han kom bort til henne igjen og tok et fast grep om haken hennes idet han vendte ansiktet hennes opp mot seg. – Hva er det egentlig som har skjedd med deg? spurte han og så på henne med et smalt blikk.
Nå hadde hun sjansen igjen. Nå kunne hun si det. Men fingrene hans, som klemte så hardt om haken, sammen med den mørke skyen som hadde lagt seg over blikket hans, fikk motet til å svikte. Det var best å vente.
– Hva har skjedd? gjentok han og vred hodet hennes mot seg da hun prøvde å snu seg bort.
– Ingenting har skjedd.
– Er det dette at du er blitt forfatter som gjør deg så fin på det at du begynner å bli høy på pæra? I så fall må jeg advare deg. Her i bygda kommer du ikke langt med å leke primadonna! Ikke her i huset heller. Ikke glem hvem som en herre her.
– Sjef, mener du? spurte hun med like hard stemme.
– Kall det hva du vil. Dette er mitt hus, det er mine penger du har strødd om deg med hele tiden …
– Jeg trodde dette var vårt hjem, avbrøt hun ham kort og fryktet samtidig at det begynte å brygge opp til en alvorlig krangel. Det var det siste hun ønsket. Ikke når han hadde drukket såpass tett som han tydeligvis hadde gjort. For å redde kvelden og å blidgjøre ham, sa hun med mildere stemme og et anstrengt smil: – Jeg ser i hvert fall på det som mitt hjem også.
– Selvfølgelig er det ditt hjem også, svarte han, tydelig blidgjort. – Vi skal jo leve lykkelige sammen her til døden skiller oss ad. Er det ikke så?
– Jo. Emilia ville lukke øynene. Hun ville svelge hardt, og hun ønsket av hele sitt hjerte at hun kunne dempe den sterke, indre uroen som fylte henne ved tanken på at det ikke kom til skje. Og at før eller senere – helst så snart som mulig – ville hun være nødt til å fortelle ham det.
Da han la grammofonplaten tilbake i den flate papirposen med et stort hull i midten, som skulle vise etiketten på platen og hvem som spilte og sang, visste hun hva hun hadde i vente. Han slukket lyset og skrudde igjen trekken i ovnsdøren, så la han armen om skuldrene hennes og førte henne mot trappen.
– Jeg skal bare titte innom Victoria, for å se at hun har det bra, sa Emilia fort og snodde seg ut av grepet hans. Hun var ikke i tvil om at barnet sov rolig, men hun ønsket å vinne litt tid.
Victoria sov tungt, men dukken fra Amerika var igjen havnet på gulvet ved siden av sengen. Emilia plukket den opp og tenkte først å legge den i samme seng som Maggit, men hun var ikke sikker på om det ville bli sett på med blide øyne av datteren, så hun la den i stedet oppå Victorias teppe. Deretter ble hun stående noen sekunder og se ned på det sovende barnet mens hun motet seg opp for det som ventet. Som hun visste at hun ikke kunne komme seg unna. Ikke uten bråk. Hun var nødt til å gjøre gode miner til slett spill inntil videre. For husfredens og for Victorias trygghets skyld. Den vesle jenta hadde opplevd nok vondt i sitt korte liv. Hun skulle slippe å våkne av hard munnbruk og sinte skjellsord fra de voksne.

Til toppen

Andre utgaver

Rom 214
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien