Det var som om de rundt henne var blitt forvandlet til saltstøtter. Flora så dem i sidesynet mens hun presset hesten til å galoppere mot elven, etter Ewan, som allerede red langs elvebredden på desperat jakt etter sønnen, som ble ført nedover av strømmen.
– Finn ham! skrek Flora og så Ewan forsvinne nedover elven, som snart ville ende i en foss, før den fortsatte nedover forbi husene der Flora og Ewan hadde besøkt de forhenværende leilenderne tidligere på året.
– Dere rir over på den andre siden! hørte Flora noen rope bak seg. Det var Stuarts stemme, og hun hørte hover trampe bak seg før de traff vannet og forsvant på den andre siden av elven. Det var en trygghet i det å høre Stuart kommandere mennene, for var det noen som kunne hjelpe til i kritiske situasjoner, så var det han.
Et veltet tre fikk Floras hest til å bråstanse. Flora fikk hoppa til å snu, ta fart og hoppe over. Men da hun igjen rettet blikket fremover, var Ewan forsvunnet ut av syne.
Desperat kikket Flora nedover elven for å se om hun fikk et glimt av sønnen, men det var ingen der. Da hun rundet treklyngen, så hun Ewan hoppe av hesten. I det fjerne hørte hun fossen suse.
Flora forsto at han hadde tenkt å hoppe etter sønnen. Ewan forsøkte å svømme, men det så ut som han delvis svømte, delvis kjempet mot strømmen, og dukket under flere ganger.
– John Alexander! skrek hun av full hals. Men han var ikke å se. Og Ewan var faretruende nær fossen.
– Hvor er de? Albert hadde nådd henne igjen og så skrekkslagen mot fossen.
Begge ble maktesløse vitner til at Ewan ble ført ned fossen. Han ble slukt av vannmassene under fossen, før han forsvant.
De andre mennene var nå fremme på den andre siden av elven, og begynte straks å søke langs bredden.
– Så du John Alexander? Alberts stemme var skjelven.
– Han må ha falt ned fossen, hikstet Flora.
– Det er heldigvis en mindre foss, sa Albert, trolig i et håp om å muntre opp Flora. – Det kan ha gått bra med ham.
Men Flora hørte i stemmen hans at han tvilte, og fikk hesten til å fortsette nedover elveleiet.
– Ewan! John Alexander! ropte hun til stemmen ble hes.
Flora og Albert red nedover elven helt til den roet seg og ble grunnere og videre.
– Hvor er de? Flora tvang hesten uti elven for å søke.
– De må være her et sted, sa Albert, og kom uti for å lete sammen med Flora.
Stuart fulgte etter med sin hest, og så på Flora med smerte i blikket. Han trengte ikke å si noe. Han trodde håpet var ute. At de to hun elsket mest i denne verden, var borte.
– Det er best dere hviler dere litt, sa William, som også var kommet til.
– Nei, sa Flora bestemt. – Ikke før vi har funnet dem.
– Det kan ... ta tid, sa William.
Flora ristet på hodet og snudde hesten bort fra dem.
– Flora, sa Stuart. – Vi skal finne dem. Jeg lover.
Hun snudde seg og nikket til ham, så fortsatte hun letingen.
De lette nedover elveleiet og søkte i elven uten å finne spor av hverken John Alexander eller Ewan.

Til toppen