Fru Sigrid trakk pusten i et dypt sukk. «Jeg har ikke fortalt det til noen andre. Ikke til søster Potentia engang,» la hun til og sendte den aldrende søsteren et unnskyldende øyekast. «Vi fikk en ung mann båret inn i sykestuen natt til i går, før ildebrannen satte i gang for alvor. Han var drukken og var blitt hardt skadet under et slagsmål. På grunn av ham oppdaget vi brannen. Vi hadde sovnet igjen etter nattmessen, og ingen hadde lagt merke til at det brant i den nederste stuen i Nordre strete.»

«Dette vet jeg da,» brøt søster Potentia inn. «Det var jeg som tok imot ham.»

Fru Sigrid nikket. «Ja, men du vet ikke hvem han er.» Hun vendte seg mot Ingebjørg igjen. «Takket være dundringen på klosterporten våknet noen av oss. Hvis disse svirebrødrene ikke hadde kommet, ville vi ikke ha oppdaget brannen før til morgenmesse, og da ville langt flere mennesker og husdyr blitt flammenes rov. Den lille stuen sto tom, og det er et mysterium hva som fikk den til å brenne, men den var skyld i at hele kjøpstaden nå ligger i ruiner.»

Ingebjørg ventet utålmodig. Hva mente fru Sigrid med å si til søster Potentia at hun ikke visste hvem han var? Og hvorfor hadde hun sendt bud til Sæmundgård?

Fru Sigrid la hånden sin over hennes, slik hun hadde pleid å gjøre når de talte fortrolig sammen. «Jeg burde kanskje blitt sint, og jeg burde kanskje ha nektet å hjelpe ham, men man vender ikke en døende ryggen.»

«Hvem taler du om, fru Sigrid?» Ingebjørg hørte selv hvor rusten stemmen hennes var.

Til toppen