Hun så med avsky rundt på alle de som nettopp hadde stått her og hisset hverandre opp med rop og
skrål, i glupsk iver etter å se et annet menneske lide. Hva var i veien med dem? Klarte de ikke å forestille seg at det kunne vært dem selv? Tenkte ikke disse mødrene rundt bålet at jenta kunne vært deres egen datter?
    Nei, svarte hun seg selv. Ingen kunne forstå – ingen som ikke selv hadde kjent det på kroppen! For disse menneskene var ikke husmannsjenta en av dem. Hun var noe farlig og ondt. En trussel mot dem selv og deres nærmeste. Og alt ondt måtte lukes opp med roten, det hadde til og med kong Christian sagt!
    Dessuten visste Marine at det langt inni dem murret en annen redsel: Hvem ville bli den neste? De hadde hørt fra andre bygder at når først én var tatt, kunne feberen bre seg som en gressbrann. Jo verre de skrålte, jo mer hat og avsky de la for dagen, dess lettere kunne de slippe unna neste mistanke!
    Hva om noen hadde fortalt dem at jenta kanskje var uskyldig? At hun aldri hadde tatt djevelens navn i sin munn? Og at hun aldri hadde tatt imot noen av hans tilbud og tjenester?
    Så ville de nektet å tro det. De hadde dømt henne fordi de trengte en syndebukk!
    Folkene fra garden til Torfinn Bygland sto litt for seg selv. Alle, til og med Brigde, hadde stått urørlig da stigen med husmannsjenta ble veltet ned i ildmørjen. Ingen av dem hadde sagt et ord. Marine både følte og så skrekken som sto skrevet i ansiktene deres, og som fikk kroppen til å stivne. De var lammet av sjokk, enda de hadde gått skravlende og leende av sted fra garden
for å bivåne begivenheten, og hadde følt en blanding av skrekk og frydefull forventning, samt en svak anelse om at det kunne bli verre enn de trodde. Det var første gang de skulle være vitne til et heksebål.
    De hadde ikke sett på husmannsjenta som et vanlig menneske av kjøtt og blod. Marine hadde så vidt forsøkt å ymte noe om at det slett ikke var sikkert at hun var skyldig selv om mestermannen hadde fått halt en tilståelse ut av henne ved hjelp av pinsler. Men hun hadde forstått at det eneste hun oppnådde, var å få deres mistanke rettet mot seg selv isteden, slik det hadde vært tilløp til både oppe på stølen og nede på garden. De ville tro at jenta var skyldig! De ønsket at
det også her i bygda skulle finnes en forklaring på de ulykker som rammet dem!
    Endelig klarte de å få talens bruk igjen. Bålet var nesten brent helt ned. Når de forsiktig våget seg til å kikke etter om de kunne se noen rester etter henne, fant de ingen. Det eneste som hang igjen, var lukten av svidd kjøtt.
    Brigde snudde seg mot Solveig. – Nå kan hun i hvert fall ikke gjøre mer skade! utbrøt hun lettet. – Nå er til og med sjelen hennes brent opp, ikke sant?
    Solveig nikket. – Ja, hvis det nå skulle skje noe alvorlig, ville det ikke komme fra den kanten! svarte hun gåtefullt.
    – Hva mener du med det? spurte Brigde skremt.
    – Det er ikke så sikkert at vi bare har hatt én heks her i bygda, så mye underlig som har skjedd her det siste året!

Til toppen