Da hun nærmet seg den lille kramboden til madam Rosenhoff, fikk hun se en tjenestejente med et lite barn ved hånden haste bortover til boden. Marine saktnet farten for å la dem bli ferdige først. Hun så at tjenestejenta sa noen formanende ord til den vesle ungen, så gikk hun fort inn mens barnet ble stående alene utenfor. Jentungen kunne ikke være mer enn knappe to vintre gammel og virket så skremt og forknytt at det vrengte seg i Marine. Etter de fillete klærne å dømme måtte det være tjenestejentas egen, tenkte hun. Hun gikk rett bort til den vesle jenta, smilte vennlig og sa: – Hallo, lille venn! Hva heter du, da?
Jentungen svarte ikke. Hun slo blikket ned, og det begynte å dirre ved munnvikene hennes. Marine ble redd for at hun skulle begynne å gråte, og trakk seg litt tilbake.
    – Det er ikke farlig, jeg ville bare passe på deg mens moren din er inne, sa hun klosset mens hun sto og stirret på det vakre barnet. Piken hadde langt og fyldig hår som lå i lokker ved tinningen, og fargen var den samme som på hennes eget; en sjelden rødbrun farge som hadde vakt beundring før i tiden, men også utsatt henne for fare da trolldomsmistanken oppsto. Hun la merke til at jentungen hadde kraftige øyebryn til å være så liten, og hun rakk så vidt å få et glimt av øynene før de ble slått ned. De var av en sjelden blågrønn farge. Men det som fanget Marines oppmerksomhet mest, var jentas fryktsomme og fiendtlige holdning. Det var som om hun krøp sammen i påvente av slag og samtidig stålsatte seg mot det som måtte komme, tenkte hun og kjente et uventet opprør og en sterkere medynk enn ellers når hun så fattigunger her nede ved bodene. Hun må ha opplevd mye vondt, enda så liten hun er, tenkte hun. Blikket gled nedover de fillete klærne hennes. De var av groveste sort vadmel, trøyen var for liten, og stakken var helt frynsete i kanten.
    Mens hun sto slik og stirret på den lille, slo det henne med ett at det kunne vært hennes egen datter, lille Svanhild, og hun ble syk av lengsel ved tanken.
    – Hvor gammel er du, da? klarte hun ikke å dy seg. Barnet brast i gråt. I det samme dukket en gammel kone opp, hun sendte Marine et mistenksomt blikk og spurte om ungen var hennes.
    – Moren hennes gikk nettopp inn og lot henne bli igjen alene utenfor, svarte Marine fort. – Jeg fikk vondt av henne. Hun virker så skremt.
    – Er det noe rart? kom det fortørnet fra kona, så tok hun jentungen resolutt i hånden og dro henne med seg inn. Merkelig nok sluttet jentungen å gråte.
    Marine følte seg dum. Hun hadde visst ikke noe lag med barn, tenkte hun. Nå hadde hun gjort ungen enda reddere. For å slippe flere ubehageligheter ruslet hun et stykke unna og gikk ikke tilbake til boden før hun så tjenestejenta og den lille piken komme ut og haste nedover mot bryggene.

Til toppen