Elias hadde akkurat løftet ned en kasse fra sleden. Nå rettet han ryggen og kom gående mot vinterstua. Anna skyndte seg å sette over kaffekjelen og hastet inn i spiskammeret. Der hadde hun noe påsmurt lefse. Innen Elias kom inn på kjøkkenet, hadde hun satt på kopper og asjetter til dem.
– Venter du besøk? spurte Elias og satte fra seg kassen, som Anna visste at han hadde hentet for Atle.
– Ja, og besøket mitt kom nettopp inn døren, svarte hun og lo hjertelig.
 – Jeg skulle gjerne ha tatt en kaffekopp med deg, men lovte Måneskinn at jeg ikke skulle bli lenge borte. Jeg må snart begynne på ettermiddagsstellet også, la han til, og så mest ut som om han hadde lyst til å flykte ut igjen.
Anna lukket smilende døren. – Å, litt tid til din gamle mor har du vel.
Elias nappet av seg lua. Det var ikke lett for ham å slippe unna nå.
– Jeg har lefse. Kaffen er snart ferdig.
Elias tok av seg jakken og hengte den på knaggen. Han virket tankefull.
Anna skjøv fatet med lefser mot ham og gikk for å hente kaffen, som allerede kokte.
 – Jeg var oppe hos Måneskinn her om dagen, begynte hun idet hun satte seg på motsatt side av bordet og skjenket kaffe til dem.
Elias fulgte kaffestrålen med øynene. – Ja, hun fortalte det.
 – Ivar var der da jeg kom.
Elias så innbitt ut da han møtte blikket hennes. – Det sa ikke Måneskinn noe om.
– Det er kanskje en grunn til det, fortsatte Anna og nippet til kaffen.
Han svarte med et lite grynt.
– Måneskinn og Ivar kjenner hverandre godt. Anna visste at hun nøret oppunder en ild nå, men hun gjorde det for å få samtalen i gang. – Selv om de bare er venner, rådet jeg henne til ikke å slippe ham inn i huset når du ikke er hjemme.
Elias' ansiktstrekk myknet en anelse, men da han begynte å snakke, var han bitter i målet. – Han er kjær i Måneskinn. Jeg liker ikke at han kommer til Gampås. Ikke engang når jeg er hjemme og kan følge med på det som skjer.
Det hadde vært enklere å føre ham i den retningen hun ønsket, enn hun på forhånd hadde turt å håpe. – Du er svartsjuk, hvisket hun.
Elias dro fingrene gjennom håret. – Like etter at jeg oppsøkte ham etter fengselsoppholdet, forsto jeg hvordan det var fatt med ham.
Anna nikket. Hun hadde vondt av Elias. Svartsjuke kunne drive en til vanvidd om den var ille nok. – Måneskinn sa at Ivar og du hadde kranglet.
– Ja. Jeg var hos ham for en tid tilbake.
– Hva skjedde?
– Ikke annet enn at han oppførte seg som om han skulle eie hele bygda, og jeg ba ham om å holde seg unna Måneskinn. 
Anna sukket. – Dette høres ikke bra ut, Elias.
– Nei, og nå som vi har påtatt oss forpakteroppgaven på Gampås, føler jeg meg bundet på hender og føtter. Iblant tenker jeg at han kan gjøre hva som helst med oss uten at vi kan gjøre noe med det.
– Det er ikke sant, sa Anna rolig og strøk ham hastig over kinnet. – Og Ivar ville aldri skade dere på noe vis. Han er en god gutt. Det har han alltid vært ... selv når han plaget deg. Det var Arnt som drev ham, den gangen. Ivar var ung, han klarte ikke å forutse følgene. 
– Jeg har min egen mening om det som skjedde, men skal ikke komme med den nå. Hvis Ivar ikke slutter å oppsøke Måneskinn, er jeg nødt til å gjøre noe med det.
Hun sanset hvordan kroppen spente seg. – Hva mener du? Hva har du tenkt å gjøre?
Elias lo med ett. – Du ser ut som om du tror at jeg har tenkt å ta livet av ham. Anna så alvorlig på ham. – Svartsjuke kan få folk til å gjøre hva som helst.

Til toppen