Anna (Heftet)

Serie: Misteltein 14

Forfatter:

, Kjetil Nystuen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Illustratør: Nystuen, Kjetil
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Misteltein
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202480905
Kategori: Romanserier
Omtale Anna

Selma havner i takknemlighetsgjeld til Hugo Vidtun, som har begynt å opptre ganske underlig. Joachim arbeider på sykehuset igjen, og Selma forbereder seg på at Victoria er i Horten. En kveld stormen herjer ute og hun har senvakt på sykehuset, bestemmer hun seg likevel for å snakke med ham. Men da hun går over gårdsplassen til lasarettet for å finne ham, får hun akutte smerter i magen.

– Joakim! Hjelp meg! Hun skrek av frykt og fortvilelse, men vinden slukte all lyd, og døren til lasarettet forble lukket. Vinduene var også mørke, så hun nå. Ingen lys var tent der inne. En fryktelig tanke slo ned i henne: Hva om Joakim ikke var der?

Til toppen

Andre utgaver

Anna
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Elisabeth Hammer:

Utdrag

Kristian førte henne med seg inn på rommet der hun hadde kranglet med Joakim kvelden før, og Selma likte seg ikke.
 – Jeg kan ikke bli lenge, Kristian, var det noe spesielt?
 – Ja, jeg ville bare … Du vet at Ranveig og jeg, vi … Han dro hånden gjennom den halvlange luggen, så den falt rampete ned over det ene øyet hans. Hun måtte smile da hun husket hvordan hun et øyeblikk hadde trodd at hun var betatt av ham.
– Jeg vil gjerne snakke med Ranveig, fortsatte Kristian. – Be henne om … tilgivelse for det som skjedde. Men hun nekter å se meg, og jeg hadde håpet at du kanskje ville legge inn et godt ord for meg?
 Selma vred på seg. – Jeg vet ikke, Kristian. Ranveig er fryktelig såret, og jeg tror det er bedre for henne om dere ikke ser hverandre.
 – Vær så snill, ba han. – Jeg må se henne igjen!
 – Du spurte om vi kunne være venner, minnet hun ham på. – Og det vil jeg gjerne. Men du må forstå at Ranveig er en kjær venn, jeg ønsker ikke at hun skal ha det vondt, og for å være helt ærlig … Hun så alvorlig på ham. – Du er ikke akkurat godt selskap for henne, Kristian, du som skal bli far til og med.
 Han for sammen. – Vet du det?
 – Ja. Ilderid har bodd hos meg en stund, og jeg oppdaget det ved en tilfeldighet. Hadde du Ilderid samtidig med Ranveig? Hun slet med å beherske seg, på vegne av Ranveig følte hun behov for å skjenne på ham, men så var det noe i øynene hans som holdt henne tilbake. En dyp fortvilelse og sorg som hun aldri hadde sett hos ham før.
 – Nei, jeg … Nei, ikke samtidig. Jeg er … svak, svarte han og lente seg inn mot veggen med øynene lukket. – Jeg har alltid likt vakre kvinner, og Ilderid hun … Da jeg begynte her, tok hun seg av meg, og jeg … greide ikke å motstå fristelsen. Han lukket opp øynene igjen og smilte skjevt. – Jeg ville helst hatt deg, men jeg oppfattet fort at du var helt fortapt i min mentor.
 – Slutt med det der, du kan ikke flørte med meg om vi skal være venner. Hun så strengt på ham, og han ble alvorlig.
 – Nei, beklager. Han sukket. – Det er vanskelig å la være å flørte, for jeg har gjort det så lenge jeg kan huske og det har aldri betydd noe for meg. Ikke før jeg møtte Ranveig … Han ble drømmende i blikket. – Hun var ikke som de andre kvinnene, hun var vakker og hadde drømmer og tanker om hva hun ville, og jeg ble forelsket i henne. Tenk det, sa han og ble stille.
 – Kristian, jeg … Hun visste ikke hva hun skulle tro. Han så oppriktig ut, men samtidig virket det ikke som om han helt ville tro det selv. – Ranveig trenger tid, jeg kan ikke anbefale henne å se deg igjen nå, det er for tidlig. Og om hun får vite at du har satt barn på Ilderid, vil hun aldri ønske å se deg igjen uansett.
 – Kan du i det minste tenke på det? Jeg vil bare møte henne én eneste gang, forklare for henne hva jeg føler, og hvorfor jeg handlet som jeg gjorde.
 – Jeg vet ikke, kanskje. Hun likte ikke å bli innblandet i dette, for det ante henne at det ikke ville gå bra, og i så fall var det henne Ranveig ville bebreide.
 – Vi kan hjelpe hverandre, Selma, sa han brått. – Jeg overhørte krangelen din med Joakim i går.
 – Var det deg? Hun kjente et lite grøss vandre nedover ryggraden da hun husket de løpende føttene og skyggen som forsvant nedover korridoren.
 – Jeg beklager, sa han angerfullt. – Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, kanskje fordi jeg bryr meg om dere begge, og fordi jeg så hvor sint Joakim var? Han kikket oppgitt på henne. – Jeg vet hva du føler for ham, Selma, husker du?

Til toppen

Bøker i serien