Arvingen (Heftet)

Serie: Rosehagen 77

Forfatter:

, null Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Arvingen
Serie: Rosehagen
Serienummer: 77
ISBN/EAN: 9788202539498
Kategori: Romanserier
Omtale Arvingen

Gerhards besøk hos Simon Løvlie virket mot sin hensikt. Simon blir dypt såret, og nekter all kontakt med Mariella. Hun regner med at han vil krype til korset, men i stedet drikker han hardt og slutter å male.

«Mariella gir seg ikke før hun har drept meg.»
«De dreper Dem selv!» nesten ropte Lucie.
«Hun holder kniven,» sa han.
Lucie knyttet hendene. «Nå er De vel dramatisk. De er en voksen mann. Slutt med drikkingen, og mal bilder! Det er det eneste som hjelper.»

Til toppen

Andre utgaver

Arvingen
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Lucie gikk langsomt langs elvebredden, som lå badet i kveldssol. Det var sent i september, men her i Roma var det fremdeles sommer, med deilige, fløyelsmyke kvelder. Hun nøt sitt nye liv, fattet ikke at det gikk an å være så heldig.
Den eneste som var vondt, var det sinte brevet faren hadde sendt henne. Han krevet at hun kom hjem, skrev han. Tenk om han kom for å hente henne? Nei, hun trodde ikke han ville legge ut på en så lang reise. Helsen var ikke lenger den beste. Hva om han fikk noen til å dra i hans sted? Hun hadde skrevet tilbake og lagt all sin flid i brevet – for å overbevise ham om at hun måtte bli. Hun hadde skrevet om skolen, stillingen i kunstgalleriet og om Mariella, hennes strålende palass og alle hennes forbindelser. Hun hadde smurt tykt på. Faren måtte forstå hvor ufattelig heldig hans datter var. Når hun en gang vendte hjem, kom det til å være som en berømt malerinne.
Hun stanset ved en av broene. En gammel mann spilte fiolin, og hadde samlet en skare med tilhørere. Han var dyktig. De smektende tonene danset mot den blå himmelen. Hun lente seg til rekkverket, lyttet. Snart skulle hun spise middag sammen med en lystig flokk kunstmalere, mange av dem fra skolen der hun hadde vært elev. Hun smilte ved tanken på hjelpen herr Hofgaard hadde gitt henne. Nå hadde hun fått diplomet han mente var så verdifullt, og hun måtte gi ham rett i alt han hadde sagt. Det ville ha vært galskap ikke å fullføre kurset. Hun hadde lært mye, og hun hadde et papir på det. Signor Cominelli sa at vennen som solgte bildene hennes, la stor vekt på diplomet når han snakket med kunder. Det gjorde at prisen kunne settes høyere, mente han. Hun var ingen amatør.
Hun vendte blikket mot vannet som gled langsomt forbi under henne. Tankene vandret. På denne broen hadde hun stått sammen med herr Hofgaard en annen vakker kveld. Hun savnet ham. Hadde det vært galt av henne å avvise ham? Nei, hun hadde ikke noe valg. Sanders far kunne ikke bli noe annet enn en venn. Likevel, det hadde vært noe i luften mellom dem – en spenning, en uro. Noen ganger savnet hun den følelsen. Livet var mer enn arbeid.
Hun rev seg løs fra musikken og fortsatte i retning av vertshuset der hun skulle møte de andre. Igjen sa hun til seg selv at hun ikke kunne tillate seg å slippe en mann for nær, samme hva slags savn hun noen ganger kjente. Det var viktig å være forsiktig med vinen, visste hun. Den kunne så lett dempe fornuftens stemme. Hun våget ikke å risikere å bli med barn. Som kunstnerinne i Roma kunne hun ha alt hjertet begjærte, bortsett fra en manns kjærlighet.
Når hun en dag følte at hun hadde oppnådd det hun ønsket seg, og kunne leve av bildene sine, ville hun vurdere om hun ønsket å stifte familie. Hun ville aldri mer være en manns elskerinne. Det var for farlig. Slike forhold endte altfor ofte med at kvinnen måtte klare seg alene – med et barn som mannen ikke vedkjente seg. Men hun avviste ikke tanken på å gifte seg. Hun måtte bare være sikker på at det ikke ødela henne som kunstnerinne. Hun måtte i så fall finne en mann som mente at det hun gjorde var like viktig som hans eget yrke, og de måtte ha råd til hjelp i huset, og med barna.
Hun smilte av seg selv. Nå var hun kommet langt i dagdrømmingen. Hun så seg selv som en anerkjent malerinne, med en forståelsesfull ektemann, god økonomi og snille barn. Det var langt frem dit – om hun noen gang oppnådde så mye. Bare ett var sikkert og avgjort: Hun lot seg ikke forføre av en ny Sander, samme hva slags følelser han tente i henne.

Kroen hadde en frodig bakhage. Fargede lykter var hengt opp i trærne, og rundt hvert eneste bord satt det lystige mennesker, de fleste venner eller bekjente av henne. Hun trakk pusten dypt inn, nippet til vinen. Her hørte hun til. Hun var blitt en del av alt dette. Når hun dukket opp, både her og et par andre steder der unge kunstnere vanket, ble hun hilst velkommen og nødet til å sette seg.
Kelnerne serverte dampende kjøttsuppe og bar rundt på karafler med husets vin. En venninne lente seg mot henne. «Der er Simon Løvlie,» sa hun ivrig og nikket mot døren.
Ganske riktig. Det var ham. Han hadde forandret seg, var blitt dradd og mager. Håret var for langt, og skjegget uflidd. Han så ut som om livet lenge hadde vært en sammenhengende fest – med for mye å drikke og altfor lite søvn.
«De sier at han ikke maler lenger,» sa venninnen.
«Det er synd,» svarte Lucie. «Han er en sjelden begavelse.»
Venninnen nikket. «Vinen kan være en farlig venn. Alle sier at han drikker for mye. Det tar alle kreftene hans.»
I samme øyeblikk stod han foran bordet der hun satt. «Men er det ikke isjomfruen,» sa han og hadde noe hånlig i stemmen.
Isjomfruen? Han skulle ha visst.
Venninnen dultet henne i siden for å få henne til å svare.
«God kveld, herr Løvlie,» sa hun.
«God kveld, frøken Lucie. Hvordan går det i palasset? Har ikke husets høye herskerinne gjort kål på Dem ennå? Jeg trodde De ikke kom til å vare så lenge.»
Lucie lette etter et svar, men han hadde vendt oppmerksomheten mot en svensk maler som passerte bordet. 
«Hva snakker han om?» spurte venninnen.
«Jeg vet ikke,» svarte Lucie. Hun ønsket ikke å spre sladder om Mariella og herr Løvlie. 
Han var ferdig med den svenske maleren, gransket henne og smilte bredt. Noen sekunder var han sitt gamle, vakre jeg – selvsikker og grådig på livet. «Dere er herved invitert til atelierfest hjemme hos meg etter måltidet,» sa han. «Vi skal feire.»
«Hva skal vi feire?» spurte venninnen og virket forventningsfull.
«At jeg ikke har malt noe denne uken heller,» smilte han og gikk videre.
«Så spennende!» utbrøt venninnen. «Jeg har aldri vært der før, men det går gjetord om festene hans. Alle ønsker å bli invitert.»
«Ikke jeg,» sa Lucie.
«Hvorfor ikke?»
«Fordi …» Hun lette etter en annen grunn enn at hun var blitt advart mot ham, og at han hadde vært sammen med Mariella i mange år. Nå var de uvenner, og hun visste at Mariella ikke ville like at hun vanket sammen med ham.
«Vær så snill og bli med!» bad venninnen.
«Vi får se.» Lucie konsentrerte seg om suppen. Et par ganger så hun i hans retning. Det var underlig å tenke seg ham og Mariella sammen, i hvert fall slik han så ut nå. Mariella var så elegant og fornem. Hun passet langt bedre sammen med herr Miller. Mon tro om de to kom til å finne tilbake til hverandre når han kom over den verste sorgen? Hun trodde ikke de hadde hatt kontakt etter at hustruen hans døde.

Lucie strevde med å skjule hvor sjokkert hun ble over synet som møtte dem hjemme hos herr Løvlie. Ingen av de andre gjestene lot til å bry seg om rotet og skitten. Var det kanskje hun som hadde vent seg til herskapelige omgivelser? Sammenlignet med Mariella levde han i en svinesti. Hvordan kunne han synke så dypt?
Hun så seg om. Overalt stod det påbegynte malerier. Så vidt hun kunne bedømme var de alle lovende, men sørgelig langt fra ferdige. Han hadde bare begynt så vidt og satt dem fra seg, hulter til bulter, tydeligvis ikke redd for at de skulle bli skadet.
«Ikke se så rystet ut, frøken Lucie!»
Hun fór sammen. Han stod ved siden av henne.
«Hvem er De egentlig?»
Spørsmålet var totalt uventet. Hvem hun var?
Han virket brått nesten edru. «Alle snakker om Dem.»
«Hva sier de?» Hun angret spørsmålet i det samme.
«At De er den vakreste malerinnen i Roma. Ja, kanskje den vakreste kvinnen i Roma.»
«Det er jeg virkelig ikke!» protesterte hun.
«Overalt hvor De går, er De omgitt av et beundrende hoff av mer eller mindre vellykkede kunstmalere, musikere og forfattere. Alle drømmer om å gjøre lykken hos Dem, men De holder dem på trygg avstand.»
Han var ikke full. Antagelig tålte han alkoholen ufattelig godt. Foreløpig.
«Hvorfor slipper De ingen nærmere?»
Hun møtte blikket hans. «Er det så vanskelig å forstå, herr Løvlie? Jeg er kvinne, og jeg vil male. Jeg velger å være forsiktig.»
«Er det mulig å være så fornuftig?» Han smilte, og ansiktet hans lyste opp, ble nesten guttaktig. «Det er noe jeg uhyre sjelden klarer.»
Fornuftig? Møtene med Sander hadde ødelagt noe, men det kunne hun ikke fortelle ham.
«Jeg er faktisk usedvanlig ufornuftig,» fortsatte han. «Akkurat nå er jeg for eksempel fristet til å be Dem om å hilse til Mariella.»
«Skal jeg gjøre det?»
«Nei, for fanden!»
Hun rygget tilbake, skremt av hissigheten i utbruddet.
«Kan jeg få kysse Dem?»
«Nei, for fanden,» svarte hun.

Til toppen

Bøker i serien