Bedragets mester (Heftet)

Serie: Soloppgang 45

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 45
ISBN/EAN: 9788202538279
Kategori: Romanserier
Omtale Bedragets mester
Lykkelige og tilfredse flytter Maja og Jøran inn på Ingars gamle gård, men Maja oppdager snart at gården ikke er så fredfylt som de tror. I Stinas stue på Lierviken står mannen hun trodde hun aldri skulle se igjen.
Ånder kan vel ikke smile, tenkte hun flyktig. Men han var ingen ånd. Tor Hammer var høyst levende. Det prikket for øynene, og hun måtte puste dypt og rolig så hun ikke skulle besvime. «Det kan ikke være sant!»
«Jeg skulle ønske boken var mye lengre - dette var spennende!» Wenche Skårseth, Bokelsker

Til toppen

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Isak kom ned til dem, og Anneli disket opp med kjøttpudding og ferskt brød. Så stekte hun tre egg til ham. Det så ut som om Isak fikk vann i munnen. Han kastet i seg maten og drakk rikelig med melk. 
«Så sulten du er da, mannen min,» smilte Andrine. «Er det lenge siden du spiste sist?»
Anneli humret i bakgrunnen.
«Nei, men jeg er sulten hele tiden. Jeg kunne ha spist døgnet rundt. Så nå får du snart en tykk mann,» smilte han tilbake.
«Det bryr jeg meg ikke om, bare du er frisk. Dessuten ville jeg ha elsket deg uansett hvordan du så ut.»
Isak skjenket mer melk i glasset og tok noen store slurker. «Det er godt å vite. Men jeg går nok av meg de ekstra kiloene bare jeg kommer meg mer ut og begynner å arbeide igjen.»
«Det gjør du nok, Isak.»
«Jeg så forresten at Johan red ut i sted. Vet du hvor han skulle, Andrine?»
«Nei, vi lurte på det samme. Han er kanskje på byggetomten?»
«Det er han nok ikke, for vi mangler materialer og får ikke begynt før i morgen. Kanskje han skulle på vertshuset? Jeg liker ikke at han er der så ofte og drikker.»
«Han må vel også ha litt fritid,» sa Andrine, selv om hun forsto Isak godt.
Han spiste ferdig og så bort på Anneli. «Skal du lage saltet kjøtt?» spurte han, og det så ut som om han fikk vann i munnen igjen.
«Ja, alt for husbonden, vet du,» sa Anneli blidt i bakgrunnen.
«Takk, det ser jeg frem til.» Han la fra seg servietten på tallerkenen og reiste seg. «Nå er jeg så mett at jeg kunne sprekke. Vil du bli med en tur ut, Andrine? Jeg må bevege meg litt,» sa han.
Andrine nikket og ble med ham. De ruslet over tunet og videre inn i stallen. Hestene sto på rekke i båsene, og Isak så såre fornøyd ut da han la merke til at de var nystriglet og at tregulvene var kostet fri for møkk og flis.
«Dette er Johans verk. Han er glad i dyr og passer på dem hele tiden. Jeg får bare godta at han tar seg fri en gang i blant. Han er min bror og ikke en vanlig arbeider, tross alt.»
De gikk videre inn i fjøset, hvor kuene sto i båsene og drøvtygde. I en bås for seg selv lå grisen rett ut med syv grisunger. 
«Se der, ja. Purka har virkelig fått mange småtasser. Det blir mye mat, dette her,» sa han stolt.
Andrine nikket. «Vi har mange dyr nå. Og de har det godt hos oss.»
«Selvfølgelig. Det er slik det skal være.»
«Det er synd at far ikke fikk oppleve dette. Han gikk glipp av så mye på grunn av angsten.»
Isak så trist på henne. «Du må forsøke å tenke på de gode stundene, kjære. Du blir bare trist når du tenker som du gjør nå. Svigerfar hadde et godt liv i mange år, og det er ikke alle forunt, vet du.»
Andrine så ned på skotuppene sine. «Du har rett, men ofte er det vanskelig å tenke slik. Jeg savner ham hele tiden.»
«Det er ikke så rart. Han var din far, om ikke i kjødet så i navnet, og det er ikke lenge siden han døde. Du må forsøke å ta tiden til hjelp. Det er alt jeg kan råde deg til.»
Andrine så på de små grisungene som diet. De lå ikke rolig, og purka forsøkte å flytte seg. Det var kamp om plassen blant de små, forsto hun.
«Vi går ut igjen. Jeg må ha litt frisk luft,» sa hun, og Isak tok hånden hennes i sin. 
De ruslet opp til grinden og så utover jordene. 
«Nå er snart snøen borte. Om ikke lenge er det tid for å gjødsle. Det er fortsatt litt tidlig, men jeg tror ikke det kommer mer snø nå. Bakken begynner å bli myk, og skulle det komme noen snøfnugg, blir de ikke liggende.»
«Jeg trodde du hadde mer enn nok med å tenke på byggeprosjektet?»
«Ja, men jeg er først og fremst en bonde, vet du. Det er dette jeg liker best. Arbeide med karene og slå av en prat.» Han la armen om skuldrene hennes. «Alt dette er vårt, Andrine. Jeg ser frem til hesjingen og sommerlige dufter. Blomstene langs grøftekantene og på engen. Gresshoppene som synger. Trærne som får grønne blader. Ja, alt som hører våren og sommeren til. Solen. Varme i luften, og levenet på jordene når folk arbeider.»
«Jeg visste ikke at du lengtet etter alt det, Isak?»
«Det gjør jeg. Jeg verdsetter de små ting mer etter at jeg ble knivstukket. Ja, jeg har tross alt vært igjennom mye, og det har fått meg til å tenke en hel del.» Isak smilte da Johan kom ridende. Han bråstanset hesten foran dem. Det lyse håret sto til alle kanter, og igjen slo det henne at brødrene lignet på hverandre. Isak måtte ha sett det samme, for han smilte bredt og hilste hjertelig.
«Hvor har du vært?» spurte han.
«Jeg var innom bygda en tur. Vi trengte spiker. Heldigvis fant jeg en pakke på byggetomten, for de hadde ikke mer igjen på krambua.»
«Å, hva trenger du spiker til?»
«Det er noen gjerder lenger ned mot skogbrynet som må repareres. Jørgen blir med meg ned dit etterpå. Det er alltids noe å gjøre, vet du.»
Og de som hadde trodd at han red til vertshuset.
Isak smilte. «Du er jaggu iherdig, Johan. Du kan ta deg fri en gang iblant, vet du.»
«Ja, jeg gjør jo det, men jeg liker å ha noe å holde på med. Det er foreløpig stille på gården, og da blir dagene ofte litt lange.»
«Det forstår jeg. Men nå skal fru Stina bo her med Karolius en stund. Da blir det mer leven her,» sa Isak.
Johan slo blikket ned. «Skal hun det? Det blir hyggelig. Men nå må jeg skynde meg. Jørgen venter.»
Isak smilte. «Du har fått god kontakt med Jørgen. Det er hyggelig å høre. Han er en flink arbeidskar, selv om helsen ikke har vært den beste i det siste. Ham kan jeg stole på.»
«Ja, det kan du. Jeg liker ham godt.» Johan smilte før han red fra dem, og de gikk videre nedover kjerreveien.
«Jeg synes han ble rar i ansiktet da du sa at Stina skulle bo hos oss. Det var merkelig.» Hun hadde sett at det glimtet til i øynene hans et lite sekund, før han så ned i bakken. Var Johan betatt av Stina?

Til toppen

Bøker i serien