Det umulige (Heftet)

Serie: Rosehagen 73

Forfatter:

, null Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 73
ISBN/EAN: 9788202537944
Kategori: Romanserier
Omtale Det umulige

Konflikten mellom Arons onkel og forpakterparet på Egerhøy blir dramatisk. Michael er i Kristiania, så Emily er alene om å megle.
Mariella svever mellom liv og død. Gerhard blir tilkalt, men han har reist til Solbakken for å prøve å få Jenny til å gå tilbake til ham. Jenny er redd det er umulig. For mye vondt skjedde da de gikk fra hverandre.

«Jeg må dra i morgen,» sa Gerhard. «Jeg vil ikke, men jeg må.»
Et par dager, hadde han sagt. De var på vei opp stien som førte til de forlatte husene, der moren i sin tid hadde hatt et atelier. Det var ikke lenger mulig å se dem fra huset, så de gikk hånd i hånd.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Konstanse kastet et siste blikk i speilet og smilte, tilfreds med det hun så. Tanken på kvelden som lå foran henne, fylte henne med søt forventning. Felix var tilbake fra London og hadde invitert henne på middag hjemme i sitt eget hus i Store Parkvei. Hun gikk ned i hallen. Burde hun si god natt til barna før hun dro? Hun skottet mot vegguret. Felix hadde insistert på å sende vognen sin for å hente henne. Den ville være her hvert øyeblikk.
Barna var stille, opptatt med lekser, håpet hun. Barnepiken og guvernanten var sammen med dem. Wilhelm August satt sikkert inne på rommet sitt og malte. Det var typisk Gerhard å etterlate sønnen hos henne. Som om hun ikke hadde nok å ta seg av! Han var i viktige møter i Kristiania. Hans forretninger kom selvsagt foran hennes – som om Lind Mode bare var en form for fritidssyssel. Hennes bror, skipsrederen, hadde alltid særdeles viktige møter, om han i det hele tatt tok seg bryet med å fortelle henne hvor han skulle.
Hun tok på seg hatten og kåpen, trakk på seg et par hansker av kremfarget, mykt skinn. Det var ikke verdt å uroe barna. Hun risikerte at de protesterte og forlangte at hun ble hjemme hos dem.
Rå luft slo mot henne idet hun åpnet ytterdøren. Det var en kjølig kveld med et tydelig drag av høst i luften. Felix hadde bestemt at de skulle gifte seg til våren. Det var lenge til. Mellom denne septemberdagen og dagen da de kunne feire bryllup og flytte sammen, lå både høsten og den lange vinteren.
Vognen svingte opp foran de brede trappene. Kusken hilste høflig og hjalp henne opp. Så satte han kursen mot byen. Hun lente seg tilbake i setet og kjente at hjertet slo fort. Denne kvelden skulle det skje. Det var ingen grunn til å vente. Hun strøk over ringen han hadde gitt henne. Den var skjult av hansken, men hun kjente den gjennom det tynne skinnet. Når en kvinne hadde fått forlovelsesringen på fingeren, behøvde hun ikke lenger å vente dydig på det hun ønsket seg. Felix og hun var godt voksne mennesker. Det var ingen grunn til å late som om de var den første for hverandre – og vente til bryllupsnatten.
Månen kom til syne. Det så ut som om den var full denne kvelden. Tung og gul steg den opp over de mørke tretoppene. Hun smilte. Fullmånenatt. Det var en passende ramme om det som skulle skje. Spørsmålet var om hun skulle overnatte hos ham. Det var vel best å insistere på å dra hjem denne første gangen. Det ville ta seg best ut, trodde hun. Dessuten hadde hun ikke antydet noe om at hun ikke kom hjem før neste dag. Barna og de ansatte kunne komme til å bekymre seg.
Hun betraktet månen, som akkurat gjorde seg fri fra tretoppene. Felix hadde ett ekteskap bak seg, hun to, og en rekke mer eller mindre vellykkede forhold. Mon tro hvordan han hadde levd etter skilsmissen? Det måtte ha fantes elskerinner. Tanken pirret nysgjerrigheten hennes. Han var sikkert en diskret mann. Dersom han gikk til kvinner det ikke kunne bli alvor med, holdt han det garantert skjult, slik Gerhard hadde gjort. Men slikt lot seg aldri skjule helt. Noen så et eller annet, snakket. Det var akseptert at menn ikke kunne klare seg lenge uten en kvinne. Det var på tide at det ble godtatt at kvinner ikke var annerledes, og at de hadde like stor glede av og behov for den delen av livet.
Hun fuktet leppene med tungespissen, kunne knapt vente til hun lå i armene hans. Det var så lenge siden! Hun hadde levd som en nonne helt siden hun ble overtalt til å forlate Daniele – mot sin vilje. Herregud, som hun hadde savnet ham! Alle advarslene hadde bleknet etter at hun kom hjem til Norge og oppdaget hvor mye hun lengtet tilbake til det hun hadde opplevd sammen med ham. Herr Darel og Victoria hadde sikkert overdrevet advarslene sine. De var for opptatt av samfunnets strenge regler, for lite eventyrlystne.
Hun sukket. Daniele var fortid. Nå hadde hun funnet en deilig mann som ingen følte behov for å advare henne mot – bortsett fra Gerhards utsagn om at Felix var for «fin» for henne, og at hun dermed strebet for høyt. Akkurat det hadde hennes kjære bror fått tygge i seg. Hun hadde vist både Gerhard og den gamle, hovmodige Regitze at Konstanse Lindemann fikk den mannen hun ønsket seg! Noe stakk i henne. Michael var unntaket. Emily hadde sørget for det.
 

«Konstanse! Så vidunderlig å se deg! Velkommen, velkommen!» Felix omfavnet henne og kysset henne lett på munnen. Så slapp han taket i henne. «Og du er vakrere enn noensinne. Du kan tro jeg savnet deg mens jeg var i London.»
«Og jeg savnet deg, kjære Felix.»
Han hjalp henne av med kåpen. Hun trakk av seg hanskene, fjernet hattenålene og la hatten på en kommode. Så tok han armen hennes og førte henne inn i spisestuen, der bordet stod vakkert dekket til to. En bukett røde roser tronet midt på bordet. Han trakk stolen ut for henne. Hun satte seg og lurte på om hun ville klare å spise middag denne kvelden. Forventningen som brant i henne tok all plass og fikk henne til å glemme sulten.
Han tok plass overfor henne. «Hva sier du til et glass champagne før maten blir servert?»
«Det lyder deilig.»
«Ikke sant? Og det skjerper appetitten.»
Hun nikket. Champagne skjerpet flere former for appetitt, det var hennes erfaring. Det var en pirrende drikk. Hun betraktet ham mens han åpnet flasken med rutinerte, sikre bevegelser. Burde hun spørre hvordan det stod til med moren? Eller var det like godt ikke å nevne den gamle dragen? Forhåpentligvis kom det ingen forstyrrende telefon fra Vik denne kvelden.
«Min mor ble svært begeistret for Hanna Gerlinde. Jeg er virkelig glad for at du tok henne med deg. Det var hyggelig av deg.»
Hun nikket. Nå var moren hans uansett en slags tredje gjest. Slik var det stadig. «Jeg håper hun er bedre nå?» spurte hun og la ansiktet i de rette folder.
«Det virker faktisk slik, selv om det var tungt for henne at jeg dro til London.»
«Det er godt å høre.»
«Ja, jeg har håp om at hun gjenvinner sin gode helse.» Han smilte. «La oss skåle for det.»
De løftet glassene. Konstanse smilte mot ham. Forhåpentligvis var de ferdig med hans mor for en stund. 
«Jeg skal hilse deg så mye fra Vanessa og Edwarda.»
Det var døtrene. Hun smilte igjen. «Tusen takk.»
«De er så begeistret over at også deres far har funnet lykken på nytt, og de gleder seg til å lære deg å kjenne.»
«Det er gjensidig,» sa hun. Enda godt at de bodde i London, så hun slapp å se mye til dem. Det fikk holde med hans mor. «Hvor gamle er de egentlig? Du har ikke sagt annet enn at de er voksne kvinner. Men de er ikke gift?»
«Nei, dessverre, de er verken forlovet eller gift.» Han ble alvorlig. «Deres mor er utålmodig, men jeg sier at tyve og toogtyve ikke er noen høy alder for en kvinne.»
«Slett ikke.» Hun håpet virkelig at hennes egne døtre var vel plassert før de nådde tyveårene. Før man visste ordet av det, ble en ung kvinne regnet som gammel jomfru. Det var kamp om de beste mennene, slik hadde det alltid vært.
«Jeg har med meg to nye fotografier. Et øyeblikk.» Han reiste seg, og kom tilbake med to sølvrammer med bilder av døtrene. «Her har du dem.» Han satte det første bildet på bordet, foran vasen med roser. «Dette er den yngste, Vanessa. Og her har du Edwarda. Begge er oppkalt etter min forhenværende hustrus familie, henholdsvis hennes mormor og farmor. Vi fant det best slik, ettersom det var mest sannsynlig at de kom til å vokse opp i England.»
Konstanse nikket og lente seg frem for å se bedre. Det var ikke rart at de ikke var gift. Utseendet deres var ikke noe særlig. De var ganske enkelt svært alminnelige piker. Hanna Gerlinde og Benedicte var store skjønnheter i forhold til disse to. Hun smilte vennlig. «For noen søte unge kvinner. Du må være svært stolt av dem.»
«Det er jeg,» nikket han og ringte på piken. «Du kan servere suppen nå,» sa han.
 

«Jeg er redd du fryser i den tynne kjolen.» Felix reiste seg og la noen kubber på peisbålet. «Det er kaldt i kveld.»
«Ja, høsten er her,» nikket hun. Fattet han ikke at det fantes bedre måter å varme en kvinne på, enn å brenne i peisen? Hun stanset et sukk. Han hadde ikke gjort noe fremstøt så langt, og utålmodigheten prikket og sved i huden hennes.
Han lente seg frem, tok hånden hennes og gransket ringen som hadde tilhørt hans farmor. Så slapp han hånden og rettet ryggen. «Hva om vi fremskynder ekteskapet?»
Hun fór sammen. Dette var uventet. Men gledelig.
«Hva sier du til å feire bryllup på nyttårsaften? Er ikke det en flott dag for vår gledelige begivenhet?»
Hun kjente gleden strømme gjennom kroppen. «Absolutt! Det blir vidunderlig!»
En pike kom inn. «Skal eg servere nåkke mer, herr Gregersen?»
«Jeg tar gjerne en kopp kaffe og en cognac. Hva med deg, Konstanse, kunne det friste?»
«Absolutt,» svarte hun.
Han var nærmest tungnem. Hvordan kunne han tenke på kaffe og cognac nå? De burde heller ta med seg kjøleren med resten av champagnen og trekke seg tilbake til hans værelse.

Til toppen

Bøker i serien