– Jeg har ikke lest alle disse bøkene, men Karen Sofie liker å lese, forklarte Embrek mens han kikket bort på Harald. De hadde gått inn på kontoret, der alle bøkene ble oppbevart. Bøker som hans bestefar hadde samlet. Han hadde tent parafinlampen og holdt den i hånden foran hyllene. Lyset kastet en varm glød over de innbundne bokryggene. 
 Harald nikket og studerte bøkene. Det var første gang han var her inne. Som barn hadde de ikke fått lov til å gå inn på kontoret, og Embrek håpet at foreldrene ikke ville bli harme fordi han tok med seg Harald denne gangen. 
 – Det er sikkert poesi her også, men jeg leser ikke slikt, skyndte han seg å legge til. 
 – Det burde du gjøre. En kan lære mye av poesien, den gir en mange nye tanker, sa Harald, uten å ta blikket fra bøkene. 
 Embrek fortsatte å betrakte ham. De var svært ulike. Bøker hadde aldri interessert ham. Det var hestene som var hans lidenskap. Han oppsøkte kun litteraturen for å lære mer om de vakre dyrene. 
 – Du kan sikkert låne med deg noen bøker hjem, bare du tar godt vare på dem, sa Embrek. 
Haralds lugg gled ned i øynene når han skakket på hodet, og han var stadig oppe med hånden for å stryke den bort. Hendene var nette, nesten som en pikes, tenkte Embrek forundret. Ikke som hans egne, som var store, lik hans fars. Det ble sagt at han hadde arvet mye av farens utseende, ikke bare det kullsvarte håret. 
 – Det er en fin samling, dette, nikket Harald. Han snudde seg mot Embrek igjen. – Men du må spørre dine foreldre om jeg kan låne et par bøker. Jeg vil ikke gjøre noe galt. 
 – Jeg skal høre med mor når de kommer hjem fra Bakken. Det er sikkert ikke lenge til, sa Embrek. I tankene lette han etter nye samtaleemner som kunne holde Harald der litt lenger. Det var ikke så ofte han hadde slike gode samtaler med andre. De hadde alt vært i stallen, og Harald hadde skrytt av hestene. Det hadde varmet Embreks hjerte. 
 – Det blir jeg glad for. En kan aldri få for meget å lese, smilte Harald. – Talte du noe med Lavrans under selskapet? 
 – Nei, hvorfor skulle jeg det? Embreks røst ble hard. Han hadde ikke glemt at Lavrans hadde kalt ham en tater. Ordene hadde såret tvillingsøsteren hans dypt, og Embrek hadde sverget på at han ikke ville ha noe med Lavrans å gjøre etter det. Det var heller ikke den eneste gangen Lavrans hadde vært ufin. Opp gjennom årene hadde det vært flere hendelser. Lavrans hadde alltid trodd seg så mye bedre enn de andre. 
 – Jeg bare undret meg. Jeg hørte mor si til far at han har forandret seg etter at han begynte å studere i København. Han gjør det visst godt der også. 
 – Det er bra for foreldrene hans, sa Embrek, – og han har ikke vondt av å forandre seg litt. Han har alltid vært en tåpe. 
 – Det overrasket meg at han søkte seg til teologien, sa Harald. – Jeg hadde ikke ventet meg det. 
 – Han har alltid vært fin på det, så da er det vel ikke så rart. Embrek skiftet grep om lampen. – Men noen likandes prest kan jeg ikke tenke meg at han blir. 
 – Kanskje han reiser fra bygda for godt da, sa Harald ettertenksomt. 
 – Jeg kommer ikke til å savne ham, sa Embrek. 
I det samme gikk det i ytterdøren. Da var det sikkert foreldrene som kom. Han vekslet blikk med Harald. 
– Jeg må se hvem det er, sa han og rakte lampen til Harald. – Vent her, jeg er straks tilbake. 
 Han skyndte seg ut i gangen, og ble overrasket over å se Henrik stå der. Tjenestefolkene gikk som regel kjøkkenveien. Drengen hadde et hektisk, søkende uttrykk i ansiktet.
 – Er Maria sammen med Dem? spurte han mens han så på Embrek. 
 – Maria? sa Embrek forundret. – Hun er vel i følge med Bjørn Anders, skulle jeg tro.
 – Nei, hun har forsvunnet fra Bakken. Ingen har sett henne.

Til toppen