Ingebjørg følte seg uvel. Hun kunne ikke unngå å legge merke til de unge adelsmennenes nyfikne og kvinnenes skulende blikk. Når de fikk vite at hun var trolovet, ville de bli forarget, men hvordan skulle hun få sagt det?

Herrene talte om jakten de hadde vært på tidligere den dagen, og Ingebjørg forsøkte å følge med og vise interesse, men det eneste som sto i hodet på henne, var å finne på en unnskyldning til å komme seg vekk.

Plutselig merket hun at noen av dem festet blikket på noe bak henne mens de fikk et underlig uttrykk i ansiktet. Hun snudde seg og fikk se hertug Algotsson komme skridende mot dem.

– Så her står de unge, utbrøt han lett. – Og der har vi vakre jomfru Ingebjørg, la han galant til og gjorde et lite nikk med hodet. – Jeg har med en hilsen fra Eders trolovede, jomfru Ingebjørg. Jeg var sammen med ham i et herregilde for bare et par dager siden.

Ingebjørg mer følte enn så de andres reaksjon. Selv kjente hun heten strømme opp i kinnene og ønsket seg langt vekk. – Så? hørte hun seg selv utbryte med en rar og lys stemme. – Alt var vel med ham, håper jeg?

– Meget vel. Men han ville nok heller vært her og ført sin festemøy under dansen, tilføyde han med ettertrykk.

Kong Håkon hadde ikke sagt et ord og ikke med en mine vist hva han tenkte eller følte. Til Ingebjørgs forundring ble han stående og holde hånden hennes. Nå snudde han seg mot Bengt Algotsson og spurte rolig: – Jeg trodde han skulle komme hit en av dagene?

Ingebjørg var forvirret. Kjente han Ture? Visste han at de var trolovet?

Et kort øyeblikk lot Bengt Algotsson til å bli brakt ut av fatning. Da han endelig sa noe, var stemmen langt mindre vennlig. – Det hørte jeg ikke noe om.

Til toppen