De ruslet oppover kjerreveien. Det var godt å røre litt på seg. Stina kjente gleden bre seg i kroppen da Olav kom gående. Han var tilbake!
 Berte hastet etter ungene, men Stina saktnet farten. Olav vinket og smilte. Han var ledig kledd i bukse, skjorte og vest. Det lyse håret var velpleid, og en perfekt, hvit perlerad kom til syne da han smilte til henne.
 ”Stina. Hvordan går det med deg?” spurte han da de sto foran hverandre.
 ”Det går bedre. Og du, Olav, har du det bra?” Hun følte seg plutselig brydd, uten at hun forsto hvorfor, og kjente at hun ble varm i kinnene. 
 ”Ja, jeg har det fint, men jeg kom ikke dit jeg hadde tenkt meg. Kameraten min ble syk og vi måtte snu og vende tilbake. Men nå er huset mitt straks ferdig også. Jeg flytter inn ganske snart,” sa han glad.
 ”Så spennende. Jeg hørte arbeiderne på tomten din da jeg ble malt.”
 ”Ja, jeg hørte at du satt modell for den store maleren. Det må være litt av en ære?”
 Stina nikket. ”Ja, han er en begavet kunstner. Hadde han ikke vært det, ville jeg ikke orket å sitte stille så lenge. Du aner ikke hvor slitsomt det er! Jeg er selvfølgelig spent på bildet når det blir ferdig.”
 Olav kom nærmere, og øynene deres møttes. Hun likte Olav så godt. Han var snill og hadde støttet og tatt seg av henne da hun var langt nede av sorg. Nå som hun følte seg lettere til sinns, var det nesten vanskelig å tale avslappet med ham. Dessuten syntes hun at han sto for nær.
 ”Skal du kjøpe det av ham?”
 Stina hadde tenkt tanken, men funnet ut at hun ikke ville få plass til det i den lille stuen. Dessuten ble det vel for dyrt. Stina var avhengig av bestemorens godhet. Stina eide ikke penger. Faren hadde sett til at hun ikke ville få noe av ham, og Mathias hadde ingenting etter seg. De hadde bodd hos onkelen hans, og Mathias hadde arbeidet for ham, men han tjente ingenting. De fikk bo på gården på Fall, og de fikk mat. Det syntes Mathias var betaling nok for alt ansvaret han hadde blitt pålagt.
 ”Nei, jeg har ingen planer om det.”
 Olav smilte stort. ”Da kjøper jeg det. Jeg vil ha maleriet av deg hengende på veggen i den nye salongen min. Jeg er helt sikker på at det vil komme til sin rett der.”
 Stina ble overrasket. Dette hadde hun ikke ventet. ”Så du vil … kjøpe det? Men …”
 ”Jeg må selvfølgelig spørre kunstneren om han har en kjøper, men i så fall akter jeg å overby ham. Jeg skal ha det bildet.”
 ”Hvordan kan du si det uten å ha sett det?”
 ”Enkelt. Du er vakker og Nikolas Stephensson er en glitrende kunstner. Det sier seg selv at maleriet må bli nydelig.”
 ”Jeg vet ikke om jeg er vakker,” kom det mumlende fra Stina. Igjen følte hun seg brydd og keitete, men hun tidde. Hun var en voksen kvinne, ingen rødmende ungpike.
 Da grep Olav hendene hennes og klemte dem varmt. 
 ”Du er vakker, Stina, og nå kan jeg vel kanskje si det jeg føler. Jeg er kjær i deg, men det har du nok forstått for lenge siden. Jeg har forsøkt å tenke på deg som en god venn, men du er så mye mer for meg. Du er den kvinnen jeg har lett etter i mange år.”
 Stina vek engstelig tilbake. Olav var en venn og hun kom aldri til å bli kjær i ham. Det var én mann hun elsket, og det var Mathias. Han hadde vært – og var fremdeles – alt for henne. Ingen annen mann kunne ta hans plass.

Til toppen