Urolige hjerter (Heftet)

Serie: Rosehagen 72

Forfatter:

, null Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 72
ISBN/EAN: 9788202537937
Kategori: Romanserier
Omtale Urolige hjerter
Jenny og Brian er forlovet og planlegger bryllup. En uværskveld sitter hun alene i huset i Store Parkvei, fylt av usikkerhet og fortvilelse over at hun ikke klarer å male. Da ringer det på døren – og der står Gerhard.

De ble stående der i hallen, ubevegelige. En parafinlampe kastet fra seg et svakt lysskjær. Det lynte og tordnet igjen. Denne gangen føltes det som om huset ristet i grunnvollene.
«Jenny,» sa han langsomt. «Jeg kan ikke slutte å elske deg, samme hvor hardt jeg har forsøkt. Jeg klarer det ikke.»

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Jenny kunne skimte Villa Fredly bak tretoppene. Hestedrosjen svingte opp innkjørselen og stanset foran hoveddøren. Hun var den første som steg ned. Hun unngikk å se mot portnerboligen, mens hun forsøkte å kjenne etter hva hun egentlig følte. Kunne stedet i det hele tatt bli et hjem? Et sted der hun på nytt ville klare å male? Den vonde uroen var tilbake, om den i det hele tatt hadde forlatt henne. Hun trengte arbeidet, hadde ikke godt av lediggang. Da kom tankene, minnene.
Døren gikk opp. En mann kom til syne og skrittet over grusen. «Velkommen hjem!» Det var faren.
«Er du her?» spurte Jenny, gledelig overrasket. Han hadde en egen evne til å lage fest rundt seg. Sammen med ham var det vanskeligere å fortape seg i sorg og melankoli.
«Jeg og Sander – og Simon.»
Hun stivnet. «Simon? Hvorfor er han her? Undervisningen begynner ikke før i neste uke.»
Faren så skyldbevisst ut. «Nå må du ikke bli sint, Jenny, men jeg har inngått en avtale med Simon.»
Brian klatret ned fra vognen, fulgt av Lille-Julian og barnepiken. Den lille gutten pludret høyt, tydelig begeistret over å være i Bergen igjen.
Jenny tok sats. «Hva slags avtale, far?»
«Han måtte ut av huset sitt.»
«Ut av huset? Eier han det ikke?»
«Jo, men det har vært en stygg lekkasje. Taket må skiftes. Jeg tenkte …»
«Han kan ikke bo her!»
Solen kom frem i det samme, badet dem i gyldent lys.
«Det blir bare for noen uker. Du har jo selv sagt at lærerne på kunstskolen kan leie seg værelser her.»
«Da mente jeg ikke ham.»
«Nå er du urimelig. Hvorfor skal han være et unntak? Du aner ikke hvor mye han betyr for skolen vår. Etter at det ble kjent at han underviser her, har vi fått en strøm av forespørsler.»
Brian bar inn bagasjen. Barnepiken og Lille-Julian forsvant etter ham inn i huset.
Jenny ristet på hodet. «Dette er falsk beskjedenhet, far, og det kler deg ikke. Du vet at det like mye er ditt navn som trekker.»
«Hans og mitt navn til sammen er dynamitt.» Faren smilte som en skolegutt med dårlig samvittighet. «Han har så mange tanker rundt undervisningen – nye metoder. Og ingen slår ham når det gjelder fargebruken.»
«Brian er også svært dyktig med farger,» sa hun, tvert.
«Han er ikke i samme klasse.»
«Du har da rost ham mer enn én gang!»
«Ja, og det mener jeg, men Simon er den som …»
«Det er nok! Du kan ikke inngå slike avtaler uten å spørre meg først.»
«Unnskyld. Men nå er det gjort. Simon er her, og håndverkerne har tatt over hans hus.»
«Han kan bo hos deg.»
«Helst ikke. Jeg har en ny venninne.»
«Du har plass til ham også.»
«Kjære datter, jeg er ikke lenger en ung mann. Du tror vel ikke at jeg frivillig bringer min venninne sammen med ham?»
Jenny visste ikke om hun skulle le eller gråte. Noen ganger ønsket hun seg helt vanlige, kjedelige foreldre – samme hvor glad hun var i dem hun hadde. Hun trakk på skuldrene. «Vi får snakke mer om dette senere. Nå må jeg sørge for mat. Vi er sultne etter reisen.»

Jenny lot blikket sveipe over alle som satt benket rundt langbordet. Et par andre kunstmalere som skulle undervise og i tillegg bo der, hadde meldt sin ankomst, og det hadde utviklet seg til et lystig lag. Husholdersken hadde sørget for et festmåltid, og faren hadde kommet med vin. Nå var han opptatt med å lære Brian å snakke norsk, noe som førte til mye munterhet.
Simon viste seg fra sin beste side. Han gav Lille-Julian mye oppmerksomhet, og gutten strålte. Jenny sukket. Simon hadde en egen evne til å være midtpunket i enhver forsamling. Hun hadde vært vitne til det utallige ganger før. Han var alltid den alle ønsket å snakke med. Han glitret – hun hadde ikke annet ord for det. Han smilte til henne i det samme, og hun så smilehullet han hadde i det ene kinnet. Det var en stor lettelse å kjenne at smilet ikke lenger virket på den samme, gamle måten. Hun hadde ikke følelser for ham lenger. Dem hadde han drept grundig for lenge siden. Men hvorfor valgte han å være nettopp her? Han kjente da mange andre som med glede ville ha tatt ham i hus for noen uker. Han kunne dessuten ikke ha Mariella på besøk om han bodde her.
Tankene vandret. Nå var moren for lengst kommet til Skogsø. Jenny hadde bedt henne om å ringe dersom det var noe nytt å fortelle om Ivans situasjon. Hun tok en slurk av vinen, og så faren le høyt av noe Brian sa. Sander hermet etter Brians forsøk på å snakke norsk, og faren lo enda høyere. Hun løftet gaffelen, men la den fra seg. Det føltes ikke riktig å sitte i et så lystig lag når Ivan kanskje i denne stunden kjempet for livet, men hun kunne ikke forlange at de skulle oppføre seg som de var i begravelsen hans. Moren hadde reist til ham, og det kunne gi ham de kreftene han trengte for å overleve.
Hun festet blikket på Lille-Julian. Det var en stor glede å se hvor mye tryggere han virket. Det var tydelig at han var glad over å være tilbake. Han hadde ikke spurt etter pappa Julian. Kanskje han var i ferd med å glemme? Han var jo så liten.

Det var kveld. Jenny satt på en benk i hagen, med et pledd rundt seg. De andre drakk vin og pratet inne i huset. Hun hadde sagt til Brian at det var vanskelig for henne å delta i munterheten, så lenge hun ikke visste hvordan det kom til å gå med Ivan, og at hun trengte å være alene. Brian forstod, heldigvis.
Solen hadde for lengst forsvunnet bak Løvstakken. Fjellsiden lå mørk og streng foran henne. De var i august nå. Det var sensommer. Hun så noen fugler gli mykt gjennom luften, og fikk lyst til å følge dem i flukten. Helst av alt ville hun ha trukket seg tilbake i huset i Store Parkvei, men ansvaret for Lille-Julian kompliserte det hele. Det ville ikke være bra for ham å bli flyttet dit. Huset i byen hadde bare en liten hageflekk. Her hadde han hele parken å boltre seg i. Dessuten var det her han følte seg hjemme. Hun kunne kanskje ha overnattet og arbeidet i Store Parkvei, men hva ville Brian si det til det? Hun hadde ikke lyst til å bo alene sammen med ham før de var gift. Her i Villa Fredly var det annerledes. Her bodde mange andre, og de hadde tjenerskapet. I store Parkvei var det bare henne.
Hun hørte lyden av skritt. Hadde han savnet henne? Eller følte han seg forpliktet til å holde henne med selskap og forsøke å muntre henne opp? 
Det var ikke Brian. Det var Simon. Hva i himmelens navn ville han? Forstod han ikke at han var uønsket i Villa Fredly?
«Kan jeg få snakke litt med deg, Jenny?»
Hun ville si nei, men trakk på skuldrene. Nå kunne hun få anledning til å fortelle ham hva hun mente om å ha ham i huset.
Han satte seg på benken – ved siden av henne, men ikke for nær. «Jeg har en bønn til deg,» sa han langsomt.
Hun sa fremdeles ikke noe. 
«Jeg har spurt deg før, men gjentar det. Kan vi ikke være venner?»
«Venner?»
«Ja. Jeg har alltid likt deg usedvanlig godt. Vi har mye å snakke om, og vi deler den samme lidenskapen for det vi driver med – bildene våre.»
«Vi var venner før vi ble kjærester,» sa hun, nærmest til seg selv.
«Vi kan bli venner på nytt. Det er lenge siden vi var kjærester.»
Hun snudde seg og møtte blikket hans. «Jeg vet ikke om jeg føler at du er en jeg kan stole på. Man må kunne stole på venner også.»
«Jeg har ingen unnskyldning for hvordan jeg oppførte meg overfor deg da vi var sammen. Den eneste er at jeg var umoden.»
«Jeg tror faktisk at du er like umoden nå,» sa hun, brått hissig.
Han lo. «Du kan stole på meg som en venn, det vet du. Har du kanskje erfart noe annet?»
Igjen trakk hun på skuldrene. Simon var en god og trofast venn for sine nære kamerater, men hun trodde ikke det ville gjelde en kvinne. Han manglet respekt for kvinner. De skulle erobres, prøves og slenges bort når han fant noe bedre – eller bare noe nytt.
«Har du for mange venner? Trenger du ikke flere?»
Hun hadde ikke mange venner, og knapt noen venninner. Hun var ikke den typen.
«Du gjør meg fortvilet! Finnes det ikke noe godt du kan si om meg?» spurte han, og slo ut med armene i en overdreven gest.
Hun måtte smile. «Du var flink med Lille-Julian da vi spiste middag. De fleste voksne menn overser barn. I hvert fall barn de ikke kjenner.»
«Han er en usedvanlig sjarmerende liten gutt.» Han var taus en stund. «Jeg har en sønn, vet du.»
«Jeg har forstått det,» sa hun og kjente et vondt stikk.
«Men jeg får ikke kalle ham min eller se ham vokse opp.»
«Du visste hva du gav deg inn på. Hun er gift.»
«Du liker henne ikke?»
«Nei, og med god grunn.»
«Det er slutt mellom oss.»
«Det har det vel vært mange ganger.»
«Er det derfor du ikke vil ha meg som venn? På grunn av henne?»
Hun svarte ikke.
«Hun venter barn igjen.»
Hun klarte å skjule hvor vondt ordene gjorde. «Var det det som forandret situasjonen?»
«Ja. Hun sier at hun ikke vet om barnet er hans eller mitt.»
Nå støkk hun, tydelig for Simon også. Han betraktet henne, taus.
Jenny knyttet hendene. Dette var det endelige beviset på at Gerhard ikke hadde visst hva han sa den kvelden. Han kunne ikke påstå at han fremdeles elsket henne, og samtidig gjøre Mariella med barn! Heldigvis hadde hun ikke vært dum nok til å tro på ham. Skjønt, om hun så hadde trodd på ham, ville det ikke ha endret noe. Hun aktet ikke å gjenta fortiden, verken med ham eller med Simon.
«Hun dro tilbake til Roma.»
«Dra etter henne!»
«Det er slutt, sa jeg jo. Hun løy for meg. Hun sa at hun og ektemannen ikke lenger …»
«Jeg vil ikke høre mer om Mariellas ekteskap eller ditt forhold til henne!»
«Som du vil.» Han rørte så vidt ved armen hennes. «Mennesker trenger hverandre. Jeg er glad i deg, Jenny. Som en venn.»
«Jeg tror ikke du er glad i andre enn deg selv. Og arbeidet ditt.»
«Jeg gav deg grunn til å tenke slik. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta tiden til hjelp, og håpe at du gir vennskapet en liten mulighet.»
«Det er ikke så enkelt.»
«Kan du ikke gi meg lillefingeren?»
Hun snudde seg og møtte blikket hans. Det utstrålte varme og oppriktighet. Hun sukket. «Du kan bo her til huset ditt er ferdig reparert.»
«Tusen takk!» smilte han. «Du skal ikke angre. Jeg skal gå inn for kunstskolen din med liv og lyst.»
Hun reiste seg. «La oss gå inn til de andre.» Hun tok fatt på stien opp mot huset. Brian ville nok ikke like det om han følte at Simon og hun stakk seg vekk fra resten av selskapet.

Til toppen

Bøker i serien