Åsa var fjern i blikket og hadde et drømmende uttrykk i ansiktet igjen da hun serverte morgengrøten. Det var tydelig at hun hadde møtt Sverker, men de kunne ikke hatt lange stunden sammen, tenkte Ingebjørg. Folke hadde også snakket med ham, hadde han fortalt.

– Hva sa bonden på Bjälbo? spurte hun spent.

Folke svarte uten å se opp fra grøtbollen. – Han var fornøyd med garnet dere hadde levert og ville gjerne fortsette med byttehandelen. Kona hans lot imidlertid til å være av en annen mening, hun påsto at det var noe merkelig med kledet dere hadde vevd.

– Merkelig? gjentok Ingebjørg og så uforstående på ham.

Han smilte. – Hun var tydeligvis av et annet slag enn husbonden og sønnen. Jeg syntes hun virket skremt. Antakelig er hun av dem som er mistroisk overfor alle fremmede og ikke tør å stole på noen.

– Hva mente hun med «merkelig»?

Han trakk på skuldrene. –Ikke bry deg om det. Bønder som bor langt fra folk og har liten forbindelse med andre, får ofte underlige tanker. De blir skeptiske og mistenksomme overfor alle innflyttere og tror at det er noe galt med dem hvis de gjør noe som er litt annerledes. Dere har meg som beskytter. Det er nok til å vekke undring. Fra undring er det ikke langt til mistro.

Ingebjørg grøsset inni seg. Hun husket klagesangen, bankingen i veggen og uthusdøren som gled opp enda haspen var på. Sverker hadde fortalt at moren mente det var noe mystisk med torpet her. Nå mente hun åpenbart at det måtte være noe mystisk med Åsa og henne også, siden de våget å bo her.

Hun bestemte seg for ikke å fortelle Folke om alt det uforklarlige som hadde hendt. Han hadde nok å stri med som det var.

Til toppen