Skyggesider (Heftet)

Serie: Nye horisonter 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202430627
Kategori: Romanserier
Omtale Skyggesider
Linnea overlever flystyrten. Hun reddes av en fattig afrikansk familie som tar henne med til landsbyen de bor i. Da hun ser opp i de mørke ansiktene, blir hun først redd, men så forstår hun at de ikke vil henne noe vondt. Men hun skal snart erfare at ikke alle er like vennlig innstilt overfor de hvite – og det med god grunn.

Tawinga fikk ikke snakket ferdig før vakten slo knyttneven i bildøren så det smalt. 
 – Du kjører herfra øyeblikkelig! Slike som deg har ikke noe her i denne gaten å gjøre. Du er ikke ønsket her. Så … kom deg vekk! 
 Linnea satt fremdeles ved siden av Tawinga og så med forskrekkelse hvordan vakten behandlet sin egen landsmann.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det gynget rundt henne. Alt gynget. Ingenting sto i ro. Gjennom de lukkede øyelokkene vekslet det mellom lys og skygge. Lys ... skygge … Et evig, forvirrende flimmer av lys og skygge. Hun hørte stemmer. Først fjernt og bare som bruddstykker, så nærmere og mer sammenhengende. 
Sakte åpnet hun øynene og så at den forvirrende skiftningen mellom lys og skygge kom av et tett løvverk over henne. Tunge trekroner, der solstrålene nå og da trengte seg mellom grenene og traff ansiktet hennes og skapte lys, for i neste øyeblikk å bli borte bak bladene på treet. Mellom trekronene dukket det opp korte glimt av en blå himmel. 
Hun lå på ryggen, på et gyngende, bevegelig underlag. Hun prøvde å snu på hodet for å se mer enn trekronene over seg, men anstrengelsen sendte henne tilbake til et diffust mørke der bare et surr av stemmer nådde inn til henne.
Flimringen mellom sol og skygge var der fortsatt da det føltes som hun fra et dypt mørke steg opp til overflaten og igjen kunne åpne øynene. Løvverket var ikke så tett lenger, lyset flommet friere over henne, og nå klarte hun å vri på hodet uten å miste bevisstheten. Hendene som hvilte langs kroppen beveget seg forsiktig mot et underlag som føltes som det var laget av stive hår. Fremdeles gynget det under henne.
Da gikk det opp for henne at hun lå på en båre. En båre laget av stokker og et dyreskinn. Da hun løftet hodet forsiktig fra underlaget, så hun at det gikk en mørkhudet mann med en fillete kakivest over en glinsende, bar overkropp og holdt om stokkene ved føttene hennes. Uten at hun kunne se det der hun lå, gikk hun ut fra at det befant seg en bærer bak hodet hennes også. Bærernes ujevne gange var årsaken til at underlaget gynget som det gjorde.
Linnea la hodet mot dyreskinnet igjen og lukket øynene på nytt. Men denne gangen forsvant hun ikke inn i noe mykt mørke. Nå så hun for seg et teppe av tette trekroner som kom mot henne i en svimlende fart, før et kraftig støt og en smell som lød som et tordenbrak – og som godt kunne ha vært det, i og med at det siste hun husket var svarte skyer og flerrende lyn – fikk hele verden til å forsvinne i en eksplosjon av lyder og bevegelser. Før alt ble svart.
Flyet, tenkte hun. Den gamle dobbeltdekkeren med Stewart Malden og henne om bord – det hadde styrtet! Det hun hadde fryktet fra hun satte seg i det gamle vraket, hadde skjedd. Det falt ned. Og hva var det Stewart Malden hadde sagt forut for det, da hun spurte om hva som ville skje om flyet falt ned? Da går det lukt til helvete, hadde han svart. 
Var det der hun var nå? Hun trodde ikke det. Hun trodde ikke på noe helvete. På Gud, ja. En god og rettferdig Gud. Men ikke på helvete. Men kanskje Stewart Malden trodde på det. 
Stewart Malden. Det slo henne plutselig at hun var alene med de to bærerne. Hun løftet på hodet og så seg omkring, men det var ingen andre å se. Så hvor var Malden? Var han død? Drept under flystyrten? Eller hadde disse mennene, som nå bar henne gjennom den tette skogen, latt Malden bli igjen i flyvraket? Hva om han var skadet og trengte hjelp?
Skadet, malte tankene videre. Hva med henne selv? Var hun skadet? Hun prøvde å kjenne etter. Prøvde å bevege tærne, føttene, fingrene og armene. Alt virket som det skulle. Men det verket i den ene skulderen, det suste inne i hodet, og det sved og brant flere steder på leggene og på begge knærne. Da hun løftet hendene opp foran ansiktet, så hun at de var fulle av blod.
Mannen som holdt i fotenden av båren, sa noe på et språk hun ikke forsto da han så henne løfte både hodet og hendene fra båren. Den andre svarte på samme språk, men de gjorde ikke mine til å ville stoppe. Tvert imot, Linnea syntes de bare satte opp farten enda mer og fortsatte sin myke, gyngende gange inn mellom trærne. 
– Hvor er jeg? Hvor skal dere? prøvde hun å presse frem idet hun igjen bøyde nakken for å se på mannen ved fotenden. Et par mørke øyne i et glinsende, mørkt ansikt møtte hennes.  

Til toppen

Andre utgaver

Skyggesider
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien