You’re the one that I want, sang Olivia Newton-John i duett med John Travolta. Den australskfødte syngedamen som opptrådte for Storbritannia i Melodi Grand Prix-finalen i 1974 med Long Live Love og bare nådde en fjerdeplass, var kommet et godt stykke videre i karrieren på fire år.
Hennes eget liv hadde jammen også tatt en helomvending og blitt nytt og spennende. Karen satt i den myke frisørstolen i salongen til Lilly Kristoffersen og lot seg pleie mens hun lyttet til musikken fra radioen. Hun snuste inn de gode luktene av sjampo og såpe og velvære, og betraktet forventningsfullt sitt eget speilbilde som var i ferd med å oppgraderes ganske betraktelig.
– Sangen er hentet fra filmen Grease, opplyste Lilly og møtte blikket hennes i speilet. – Faktisk fra sluttscenen. Jeg så den sammen med Linn og Hester da vi var i London i slutten av juni.
– Var den bra?
– Vel … Frisøren dro litt på det. – Handlingen var nok mer livlig enn direkte spennende, men musikken var fengende. Femtitallet blandet med disco.
– Hva handlet den om, da?
– Det er en slags high school-romanse, forklarte Lilly. – Danny Zuko, spilt av John Travolta, og Sandy Olsson, spilt av Olivia Newton John, møtes en sommer i USA, men etter ferien skal Sandy reise til Australia. Ved skolestart viser det seg at hun ikke flyttet likevel, men da hun møter igjen Danny, oppdager hun at han oppfører seg ganske annerledes …
– En temmelig mager ungdomsfilm, altså, konkluderte Karen.
– Ja, absolutt. Jeg tror nok Grease falt mer i smak hos Linn enn hos meg. Men du ville likt de flotte, gamle bilene som var med. Ford Deluxe fra 1948, Mercury fra 1949 og en rålekker Dodge årgang 1956. Lilly lot fingrene gli forsiktig gjennom den nye frisyren. – Hva synes du?
Karen smilte bredt både til Lilly og sitt eget speilbilde. Hun så et blidt kvinneansikt med kastanjefarget hår, klippet og fønet til en moderne frisyre: kort i nakken og ved ørene, og en anelse fyldig på toppen.
– Jeg er mer enn fornøyd.
– Du er nydelig, sa Lilly og lot frisyren få en sky av hårspray. – Jeg kommer innom deg før vi drar til kirken i morgen formiddag, og tar den siste finpussen. Hun la kinnet sitt inntil venninnens. – Spent?
– Jeg må tilstå det, sa Karen. – Det er ikke hver dag man gifter seg. Hun betraktet bunken av ukeblader som lå foran henne, proppfulle av drømmer. Selv skulle hun snart få oppfylt sin ene store.

Til toppen