Olea falt og sank i en stillhet av ingenting. Øynene var tildekket, stemmen lystret ikke. Hun trodde at hun hørte lyder, langt borte fra og samtidig nært, men kanskje var det bare hennes egne hjerteslag som hamret og kjempet. Følelsen av å bli kvalt var altoppslukende og hvitskimrende, og snart var det kun plass til denne hvite frykten. Hun fikk ikke puste. Hun gispet, kavet seg opp, og sank igjen.
Minner strømmet gjennom henne, fra livet hun hadde levd. Fra de sytten årene som var gått siden hun ble født en sen solskinnsettermiddag langs en landevei, på selveste Olsokdagen. Det var både lenge siden og nært på samme tid. Alt var så fjernt, men likevel så tilstedeværende i bevisstheten at det kunne ha skjedd nå, i øyeblikket.
Olea kjente trykket fra farens hånd idet de forlot kirkegården der moren var blitt gravlagt, stedt til hvile utenfor kirkegårdsmuren fordi slike som dem var verdiløse. Hun mintes den dagen da faren også døde og hun løp for å komme i sikkerhet. Løp for å slippe unna de fastboendes dom. Forgjeves. Sterke armer fanget henne, lo og hånte henne før de overleverte henne til bonden på Storvolden. Hun husket slagene, sparkene, sulten, kulden og frykten, men også trøsten fra en stødig guttehånd og en innstendig oppfordring om ikke å gi opp. Kjempe, og aldri gi opp før det var over.

Til toppen