Hva skulle hun gjøre? Hva kunne hun gjøre? Desperasjonen filleristet henne mens angsten stakk som skarpe klør. Det måtte finnes en mulighet. Måtte! Flammene svarte med å frese rasende, gnister føk mot henne og et brennende trestykke falt ned foran føttene hennes.
Olea rygget bakover, svingte unna glasskår fra en rute som ble sprengt i stykker, før hun styrtet rundt huset. Røyken var like tett og ugjennomtrengelig, men flammehavet var mindre. Et spinkelt håp tok til å banke i henne.
Hun ropte, skrek så høyt at det sved og gjorde vondt i brystet.
«Isak! Isak!»
Olea stirret opp mot vinduene på baksiden av bygningen. De var fortsatt intakte. Det ga henne mot til å fortsette. Hun fylte lungene og ropte på nytt.
«Isak hører du meg! Isak!»
Stemmen hennes, hes og skrekkslagen, kom ikke tilbake, men ble værende igjen inne i det brennende huset. Uten svar. Uten håp. Hun trampet med bena og knyttet nevene så hardt at neglene skar seg inn i huden.
Tenk om han var skadet. Tenk om Isak lå forbrent og bevisstløs i flammehavet. Ville hun klare å ta seg inn til ham?
Olea hev etter pusten. Halsen sved, og et nytt hosteanfall trengte seg frem. Da det var over forsøkte hun å puste rolig, inn og ut, inn og ut. Tenk! skrek hun taust. Tenk alt du orker. Hun vurderte om det var mulig å ta seg inn i huset gjennom et av vinduene der ilden ennå ikke hadde fått tak. Hun beregnet avstanden, selv om hun visste svaret på forhånd. Det var for høyt, hun rakk ikke opp. Hun kom seg ikke inn. Det gikk ikke. Å, Gud! Olea så seg febrilsk rundt etter noe å klatre på, men røyken la seg tett og kvelende og skjulte sikten.
Gråten satt fast i halsen, en smertefull sår klump som tappet henne for krefter og tok fra henne motet. Hun svelget gjentatte ganger, men det var nytteløst å fjerne den verkende klumpen. En svikefull lyst etter bare å gi opp og la seg synke, falle til bakken og bare bli liggende, kom snikende. Hun var nær ved å gi opp. Hvorfor pine seg selv når alt likevel var over? Det fantes ikke lenger noe håp. De hadde mistet alt.
Det sved og verket bak øyelokkene. Frykten rev og slet i hjerterøttene hennes. Olea så for seg Eugen, Hans og Sebastian idet båten med dem seilte vekk. Stuet tett sammen, tjoret fast i hverandre med jern og lenker. De forslåtte ansiktene og de avrevne skjorteremsene som blafret i vinden som eneste tegn på liv. Å, Gud! Det var ikke til å holde ut. Nei! Nei, ikke fanden om hun fikk lov til å gi opp. Hun måtte fortsette. Måtte. Isak befant seg inne i det brennende huset. Han hadde helt sikkert vært livredd og skremt etter at de andre ble arrestert, og nå var han fanget i flammene. Hun måtte få ham ut.
Olea fylte lungene og skrek på nytt.
«Isak! Isak, kan du høre meg?»

Til toppen