Toget fløytet, og Holger kjente blodsmaken i munnen da han styrtet ut på perrongen. Han visste ikke hvorfor han hadde løpt akkurat til jernbanestasjonen, men noe sa ham at Olaug ikke hadde andre steder å flykte.

For at hun nå forsøkte å rømme fra alt sammen, var det ingen tvil om, og hun var villig til å overlate Yngve til ham. Barnet hun hadde satt til verden og næret ved sitt bryst. Hvordan kunne hun gjøre det?

Passasjerene hadde gått på, dørene var lukket, og han skyndte seg langs vognene og forsøkte å få øye på henne gjennom vinduene. Da stasjonsmesteren kom ut med flagget og fløyten sin, kjentes det som om hjertet skulle stanse, men han ville ikke gi seg. "Det er en kvinne på toget som jeg må snakke med!" ropte Holger og hadde nesten ikke pust igjen. ''Det er viktig.''

"Sier du det," smilte mannen med grå snurrebart. I samme øyeblikk stakk han fløyten i munnen og hevet flagget.

Holger stirret fra stasjonsmesteren og ned i kurven da lyden fra fløyten skingret. Yngve ante ikke noe om det som var i ferd med å skje. Han hadde han sovnet.

"Jeg har sønnen hennes her," fortsatte Holger og møtte stasjonsmesterens blikk.

"Hva mener du at jeg skal gjøre med det? Stanse toget?" Mannen ristet på hodet. "Har du vanskeligheter med et kvinnfolk, kan ikke jernbanen stå ansvarlig. Vi har rutetider og kan ikke bruke tid på slikt."

Holger skulle til å protestere, men så hadde han plutselig ikke mer pust igjen. Han snudde seg mot toget, som hadde begynt å gå. Det skrek i maskineriet, og dampen sto fra pipen. Ansiktene bak rutene var uklare, og mange par øyne stirret ut på ham.

Da plutselig ble et av vinduene skjøvet ned, og Olaug lente seg ut. "Ta godt vare på ham," ropte hun. "Jeg klarer ikke mer."

Nok en gang begynte han å løpe. "Du kan ikke gjøre det!" ropte han. "Du kan ikke overlate Yngve til meg. Du er moren hans og må ta vare på ham. Han trenger deg, Olaug!"

"Du sa at du skulle hjelpe meg. Nå har du muligheten."

Til toppen