Vokteren stanset ved en seng, bøyde seg over den sårede og sa noe. Han sto i veien, slik at Alv ikke kunne se hvem som lå der. Han kjente hvordan kvalmen vokste, og alt i ham strittet imot. Han hørte hærmenn jamre og ynke seg, noen ba høyt, andre gråt. Hvordan greide legene å være her inne hele dagen, til og med smake på de såredes blod? Han holdt på å brekke seg ved tanken.

Endelig flyttet vokteren seg vekk og gjorde tegn til at Alv kunne komme nærmere.

Den sårede hadde hodet inntullet i et hvitt klede og lå med lukkede øyne. Ansiktsfargen var gulaktig, og et dypt sår gikk fra pannen og nedover kinnet. Først tenkte Alv at han umulig kunne vite hvem krigeren var, det eneste han forsto var at han var svært ung, kanskje bare et par vintre eldre enn ham selv.

I neste øyeblikk kjente han en rislende uhyggefølelse. Det var noe kjent ved ham. De tette, svarte øyebrynene som nesten vokste sammen over neseroten, de lange, mørke øyevippene. Litt av håret stakk frem fra bandasjen, det var like svart som brynene.

Han ristet på hodet. Det kunne ikke stemme. Snorre Ragnvaldsson hadde rømt fra Akersborg og hadde drottsetens menn i hælene. Han het dessuten ikke Snorre, men Erling, og var dratt på handelsferd til Østersjøen sammen med sin verge.

Men han er din bror …

Han ristet på hodet igjen. Så dristig kunne ingen være. Bli med i kongens hær når kongens stedfortreder prøvde å få ham fengslet for falskneri.

I samme øyeblikk visste han at nettopp noe slikt var hans halvbror, fostersønn av rostockeren Sebastian Bernward, i stand til.

Til toppen