Det regnet ikke lenger, og hvis man så riktig godt etter, kunne man skimte en sprekk i skylaget og et ørlite glimt av en lysegul sol. Jakob hadde stilt seg opp ved siden av Karin. Ellen syntes de to strålte der de sto, og det var ingen tvil om at de elsket hverandre over alt på denne jord. Ellen ble glad av å se på dem og vite at de var neste par på vei inn i ekteskapet. Det var så utrolig velfortjent etter alt de hadde vært gjennom.
Tom grep hånden hennes og ristet den lett slik han pleide når det hastet med å få oppmerksomhet.
«Det er synd på mannen,» sa han og så opp på henne med alvorlig mine.
«Hvilken mann?»
«Han som var på maleriet.»
Ellen skjønte at Tom hadde latt seg bevege av den lidende Kristus på altertavlen. Hun fant i farten ikke på noe vettugt å si og måtte benytte seg av den vanlige avledningsmanøveren som hun pleide å ty til i slike situasjoner: «Vi får snakke om mannen når vi kommer hjem.»
Tom var ikke fornøyd med det svaret.
«Ludvik sier at han ble drept.»
Ellen sukket lydløst. Hun hadde verken lyst eller tid til å starte en diskusjon om dette nå, men hun kunne heller ikke avvise en vitebegjærlig sønn.
«Det gikk bra,» sa hun. «Han klarte seg.»
«Døde ikke mannen likevel?»
«Nei, han overlevde.»
Tom smilte bredt.
«Det skal jeg jammen fortelle Ludvik!»
Marius hevet et øyenbryn, men lot være å blande seg inn i Ellens religionslære. Karin strevde med å holde latteren unna.
«Du skulle vært predikant, Ellen!»
«Å, hold munn med deg!»
Karin fniste.
«Det ville vært rasende festlig med deg på prekestolen. Jeg skulle straksens blitt et særdeles trofast medlem av menigheten din. Slik enkel og liketil teologi ville nok fristet mange i vår moderne og travle verden. Vi kunne kalt oss Ellens venner eller kanskje helst Ellendianerne.»
«Herre min hatt, for en fantasi du har!» kontret Ellen tilbake. «Jeg tror du må ha fått i deg for mye altervin.»

Til toppen