Trym sto foran Marina på trammen. Marina ba ham ikke inn, for hun visste at moren og Jens satt i stuen. Hun ønsket å tale med ham alene.
«Hva bringer deg hit, Trym? Jeg trodde du var opptatt.» Hun hørte selv at stemmen var spiss.
«Ja, men jeg hørte noen rykter om at du har tenkt å reise til Christiania. Det kan vel ikke være sant?» Han snakket på innpust og utpust. 
«Det er nok sant det, Trym. Jeg må finne ut av noe viktig som gjelder familien. Men kommer du hit for å … Jeg mener hvorfor bryr du deg om det?» Hun prøvde ham, forsøkte å se etter en eller annen reaksjon. Hun var usikker på ham.
«Fordi jeg elsker deg, vel, og jeg vil ikke at du skal reise fra meg,» sa han, og mer skulle ikke til for at hjertet hennes smeltet. Hun kjente en indre glede. Så hadde hun innbilt seg alt med denne venninnen. Hun skammet seg for at hun hadde vært så sjalu, men samtidig var det en naturlig reaksjon, mente hun, for han hadde oppført seg avvisende.
«Så du elsker meg? Jeg trodde du var opptatt med venninnen din.» Hun burde ikke ha sagt det, men klarte ikke å la være.
Han kom nærmere, tok hånden hennes i sin og klemte den. Han så intenst på henne. «Du må stole på meg. Alt jeg forteller deg, er sant. Hvorfor tviler du? Jeg er så kjær i deg at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ser deg overalt. Hører stemmen din. Ser de fyldige leppene dine. De vakre øynene som ser på meg med uskyld. Det lange, lyse håret ditt. Hvordan kan du tvile på meg? Når jeg er besatt av deg?»
Han strøk hånden hennes, og hun fikk lyst til å lene seg frem og kysse ham, men det var folk på tunet. 
«Jeg tror deg, Trym, men jeg må likevel reise. Eldrid skal bli med meg. Jeg blir på en måte drevet til å dra. Jeg får ikke ro i sjelen før jeg gjør som Albert befalte.»
Trym ristet oppgitt på hodet. «Det kan bli farlig. Forstår du ikke det? Karolius. Jeg har hørt at du svermet for ham en gang i tiden. Stemmer det?»
«Ja, men han svek meg. Han var en ussel kar. Jeg har ingen følelser for ham, om det er det som plager deg. Han er ond. Jeg husker blikkene hans. Den gangen la jeg ikke merke til det.»
«Det er nettopp derfor du ikke skal reise. Ondskap har det vel vært nok av her, vet jeg. Du kan da ikke oppsøke det onde, kan du vel?»
«Neei, men jeg føler at jeg må etter det som skjedde på festningen. Stina var min tante. Min mors søster. Det er snakk om familie.»
«Ja, men jeg er redd for at det skal skje deg noe, Marina. Det er galskap om det er slik at denne mannen er gal eller ond.»
«Hvordan vet du alt dette? Jeg forstår ikke helt …» Hun var forvirret. Trym måtte ha snakket med noen på gården.
«Jeg vet det fordi Eldrid fortalte meg litt, og det viser seg at min venninne vet hvem han er. Han bor i en stor villa litt utenfor Christiania, sier hun. Han er stormann med tjenestefolk og er visstnok vel ansett blant de velstående.»
Marina måtte holde seg fast i gelenderet, for det kjentes ut som om beina sviktet under henne. «Er det virkelig sant? Det kan ikke være så lettvint. Denne venninnen din, kan du stole på henne?» Det var for godt til å være sant. «Og når snakket du med Eldrid?»
«For en time siden. Jeg møtte henne oppe ved grinden. Hun ba meg komme tilbake nå, for hun mente at du var ute av balanse.»
«Så hun virkelig det? Hun visste altså at du kom?»
«Ja, det gjorde hun.» 
Marina nikket. «Tilbake til venninnen din. Kan du virkelig stole på henne?»

Til toppen