Det sto tre studenter ute på trappen da Karen Sofie kom frem til universitetet. Hun hilste vennlig på dem, men de hilste ikke tilbake. I begynnelsen hadde slik atferd gjort henne motløs, men hun var fast bestemt på at det ikke skulle knekke henne. Marie Spångberg, som var utdannet som Norges første kvinnelige lege seks år tidligere, hadde også møtt stor motstand. Ikke bare var hun kvinne som søkte seg til et embete som det tidligere bare hadde vært menn som fikk lov å studere til, hun var også datter av en håndverkerenke. Det var bare sønner fra de høyere samfunnslagene som søkte akademisk utdanning. Ved å trosse dette krysset Spångberg enda en grense for hva som var vanlig. 
Noe av etterutdannelsen ble hun nødt til å ta i Tyskland, da Kristiania Universitet mente at hun, som kvinne, ikke kunne ta alle fagene der. Spångberg hadde gjort skam på alle kritiske røster og hadde nå sin egen doktorpraksis. Hospitalene ville ikke slippe til kvinner. Karen Sofie var fast bestemt på å gå i hennes fotspor. Flere ganger hadde hun også vurdert å nærme seg Spångberg og be om råd, men hittil hadde det blitt med tanken. 
Hun fant frem til salen hvor det skulle foreleses i zoologi. Det var ikke bare medisinske emner som sto på studieplanen, men også botanikk og kjemi. Karen Sofie elsket botanikktimene. Faget lå lett for henne, og hun hadde en sterk interesse for det etter oppveksten på Alvestad. Professor Schubeler var også flink til å legge opp disse kateterforelesningene. Han talte med velvalgte ord, og det var enkelt å forstå hva han sa. Karen Sofie hadde sjelden vanskeligheter med å svare på spørsmålene han stilte. 
Hun satte seg helt bakerst i salen. Det var en vane hun hadde lagt seg til. Hvis hun satt foran, følte hun at de andre studentene hvisket bak ryggen hennes og glante på henne. Hun la bøkene ved siden av seg. Begrepene hun hadde lest, svømte i hodet. Hun så ned da medstudenter passerte henne. Det var også en vane hun hadde lagt seg til. Hun ville ikke ha vanskeligheter, og da gjorde hun seg liten. Det var bedre enn å vekke oppmerksomhet. 
Professoren kom presis som vanlig. Han lot blikket gli utover salen, hvor de fleste av studentene hadde satt seg. 
– Velkommen, alle sammen. I dag skal vi tale om blomster og bier. Han satte opp et stort smil, hvorpå han fortsatte. – Eller, det kan vi neppe, for det er visst kvinner blant oss, og vi vil ikke krenke dem unødig. 
Karen Sofies kinn brant. Professoren var kjent for å komme med uanstendige anekdoter og vovede betraktninger, av og til på hennes bekostning. Hun kunne tåle det, men hun likte ikke at han gjorde narr og fremstilte henne som en skjør gjenstand. Når hun gikk fra forelesningene, tenkte hun alltid at neste gang skulle hun si ham imot, komme med en slående replikk som sørget for å sette ham ut også. Men det skjedde aldri, for hver gang hun satt der i aulaen, ble hun igjen liten og redd for å stikke seg ut. 
Hun svelget unna skamrødmen og var glad da Schubeler gikk i gang med undervisningen. Hun noterte ned mye av det han sa, redd for å gå glipp av noe. Hun pleide å lese over notatene sine hver kveld, igjen og igjen. Da var hun forberedt, dersom han tok henne for seg under neste forelesning. 
Tiden fløy, og forelesningen var over altfor fort. Karen Sofie samlet sammen bøkene og reiste seg med det samme. Neste forelesning var i spesiell kirurgi, med professor Nicolaysen, og hun måtte komme presis. Professoren pleide å låse døren når han ankom, og de studentene som ikke hadde innfunnet seg innen da, gikk en dårlig skjebne i møte den dagen. 
– Dårlig tid, frøken Alvestad? 
Gutten som hadde sittet ved siden av henne, smilte. Karen Sofie visste ikke om det var spott eller alminnelig høflighet i fliret, så hun ga ham et kort smil tilbake uten å si noe. 
– De ligger vel etter i alt, slik det er, fortsatte studenten. 
– Hva mener De med det? 
Hun så på den unge gutten. Han hadde flammende rødt hår og intense øyne. Hun visste ikke mer om ham enn at han het Herbert, det hadde hun hørt noen andre av studentene kalle ham. I timene sa han lite. Karen Sofie hadde inntrykk av at han satte seg bakerst for å unngå professorenes kryssforhør heller enn at han kjente seg utilpass. 
– Medisin er et krevende studium, og en kvinnes hjerne er ikke skapt for å komme seg gjennom slike mengder med teori og tekst. 
– Hvor i anatomiens lærebøker har De dette fra? Karen Sofie gjorde sitt beste for å holde stemmen rolig. Inni seg skalv hun av irritasjon. 
– Dr. Guldberg skriver at kvinnens hode er mindre enn mannens og hennes hjerne lettere. Det er slik vi er laget fra naturens side, frøken, og ikke noe å skamme seg over. De kan ikke for at De har anatomien imot Dem. 
Han så overbærende på henne. –Trenger De en mer inngående leksjon, frøken?
Karen Sofie lette etter ordene som kunne sette ham på plass, men hun fant ingen. Det han sa var riktig. Læreboken slo det fast. Men den sa ikke noe om en kvinnes mulighet for å ta til seg teori og læring. Det var Herberts egne fortolkninger. 
– Takk, men jeg er godt i stand til å lese og tyde læreboken selv. 
– Vi får se ved eksaminasjonen, frøken Alvestad, hvor dyktig De egentlig er. Den mannlige studenten gikk fra henne. Karen Sofie la en skjelvende hånd på magen for å stilne uroen hun følte. Hun skulle så visst vise alle ved eksaminasjonen. Hun skulle bli den beste kandidaten i sin avdeling. De skulle få se.

Til toppen