Magda gikk frem og tilbake på gulvet mens hun bysset og bysset på jentungen. Vesla var vanligvis rolig, men nå var hun ikke til å stagge. Det var akkurat slik hun hadde skreket den grusomme morgenen da hun selv nesten hadde røpet alt sammen. Det strammet seg i brystet, og med ett fikk hun vanskelig for å puste. Hun knuget det skrikende barnet enda tettere inntil seg.
Jentungen var den eneste trøsten hun hadde. Hun kunne ikke si noe, for da kom hun til å miste henne også. Ingen kunne tilgi en løgn som dette.
Magda så seg rundt i leiligheten og kjente hvordan den svarte samvittigheten grov seg enda dypere inn i sjelen.
Han hadde sett for seg at hun skulle blomstre opp og bli fornøyd bare de fikk ny bolig. En bolig som kostet ham alt han tjente. Hun jamret svakt inn mot det vesle barnehodet. Det hadde virket stikk motsatt. Den andre leiligheten hadde vært mer til pass for henne. Hun tråkket og tråkket mens omgivelsene ble til en uklar tåke av tårer. Tenk om hun én dag kunne gå fra morgen til kveld uten at øynene rant over så snart han gikk ut av døren! Eller om hun kunne våkne en morgen og slippe å minnes. Slik han gjorde. Det var som om hun ikke levde lenger, og likevel var hun ikke død. For hadde hun vært det, ville de i det minste ha vært sammen.
Med ett trengte lyden av en høylytt banking seg inn blant Veslas hyl. Magda skiftet grep om barnet og forsøkte å tørke bort tårene med bluseermet. Det var sikkert noen som ville klage på bråket eller kanskje se om alt sto bra til med dem. Dette var et helt annet strøk enn det i Red Hook.
Hun skyndte seg bort til døren og åpnet. En kvinne i lang, svart kåpe og hatt sto utenfor.
«God dag,» hilste hun på norsk. «Jeg leter etter Ola og Magda Nergården. Har jeg kommet rett?»
Magda ble kald over det hele. Kvinnen skarret på r-ene og hadde en rar uttale på noen av ordene, noe som måtte bety at hun var fra en helt annen kant av landet enn dem selv. Så hvordan kunne hun da kjenne til dem? Og hvorfor kom hun?
Et øyeblikk vurderte Magda å nekte, men så begynte tankene å spinne. Dersom hun sa nei, ville kanskje kvinnen forsøke å oppsøke mannen hennes på arbeidet i stedet. 
Det avgjorde saken. «Ja det … De får komme innafor,» fikk hun frem mens hun prøvde å overdøve Veslas hyl uten å rope. «Hu bruker itte å skrike sånn,» prøvde hun å unnskylde seg. «Je trur kanskje hu har vondt i magen.»
Kvinnen smilte beroligende. «Jeg skal ikke forstyrre. Jeg skal bare levere et brev. Deres svigermor heter Elsa Nergården og bor på Hadeland i Norge. Stemmer det?»
Magda begynte å svette, til tross for hvor kald hun nettopp hadde følt seg. «Ja, det …»
«Godt,» smilte kvinnen. «Hun har skrevet til oss i Sjømannskirken fordi hun ikke har lyktes i å finne dere. Jeg er sikker på at hun vil sette stor pris på å høre fra Dem.» Hun rakte frem en konvolutt.
Magda tok den imot med skjelvende hender. «Mange takk,» stotret hun.
«Ingen årsak.» Kvinnen smilte vennlig igjen, før hun bød farvel og gikk mot utgangsdøren i oppgangen.
Magda lukket igjen etter henne og lente seg kortpustet mot døren. Gode Gud! Hadde det ikke vært for at mannen hennes var gått til Reidar for å slå av en prat og hun selv hadde skyldt på hodepine for å slippe å bli med, ville det ha vært han som åpnet døren. Da ville alt blitt avslørt.
Hun hadde jo sagt at både hans og hennes foreldre var døde. Hjertet galopperte i brystet. Stakkars gode, snille Elsa. Det var klart hun lurte når hun ikke hørte noe fra dem! Men at hun skulle klare å finne dem …
Magda ristet på hodet for seg selv, og først nå merket hun at Vesla hadde roet seg i armene hennes. Det kom et par såre hikst, før pusten med ett ble tung og jevn.
Magda kikket forundret ned på henne.
Hun hadde sovnet! Antagelig av ren utmattelse etter all skrikingen. Varsomt bar hun jentungen inn på kjøkkenet og la henne fra seg i vuggen ved kaminen. Så satte hun seg ned ved bordet og rev opp konvolutten.
Kjæreste Ola og Magda, begynte det.
Øynene flommet over av tårer igjen, og Magda måtte bite seg i knoken for ikke å hulke høyt.

Til toppen