«Jeg skjønner ikke hva som oppholder Gerhard,» sa Konstanse og smilte unnskyldende til Cille. Hun måtte forsøke å skjule hvor irritert hun var på Gerhard – som allerede var tyve minutter for sen.

«Han er her nok hvert øyeblikk,» mente Felix. «Han ble sikkert oppholdt på kontoret.»

Cille nippet til champagnen. «Bare ikke sønnen hans har fått feber etter oppholdet i det kalde vannet!?»

«Det tror jeg ikke,» svarte Konstanse og lyttet etter dørklokken. «Da hadde han for lengst ringt og meldt avbud.» Hun hadde fortalt venninnen at Gerhard var enkemann med ansvar for lille Robert, men foreløpig hadde hun ikke nevnt Jenny og Julian. Dersom Cille visste at Gerhard var forlovet, ville hun sikkert holde seg tilbake. Om hun var på sitt mest sprudlende, ville hun sjarmere Gerhard, – slik at han glemte hele Jenny. Trumfesset var at Cille drev et rederi og dermed var en usedvanlig interessant samtalepartner for ham.

Konstanse kastet et blikk på Felix. Bare ikke han ikke røpet noe om Jenny.! Hun hadde ikke våget å innvie ham i planene sine. Han ville ha blitt dypt rystet, visste hun.

Hun hørte barna snakke og le i stuen ved siden av. Det virket som om Hanna Gerlinde og Johan likte hverandre. De hadde raskt funnet tonen. Benedicte og Walther var sammen med dem. Hun hadde veid for og imot, og hadde kommet frem til at det var en fordel å ha dem hjemme denne kvelden. Da kunne ikke Johan føle at Hanna Gerlinde ble skjøvet i armene på ham. Med hans bakgrunn og utseende var han sikkert plaget av overivrige mødre som ønsket det beste for sine unge døtre.

Lyden av ringeklokken nådde dem fra hallen, og hun foór opp. «Der har vi ham!» utbrøt hun og nikket mot Cille og Felix. «Jeg er straks tilbake.»

Hun nådde døren før piken, og rev den opp. Det var heldigvis Gerhard, og han kom alene. Hun var så lettet at hun ikke tok seg tid til å bebreide ham. «Kom inn!»

«Jeg beklager at jeg …»

Hun ristet på hodet. «Det viktigste er at du er her. Du gjetter aldri hvem den hemmelige gjesten er!»

«En gammel venn, sa du?»

«Bare vent!» Hun trippet utålmodig mens han tok av seg hatt, hansker og frakk. Så trakk hun ham med seg mot stuen.

Cille så opp idet de kom inn, og smilte strålende. De grønne øynene glitret. «Gerhard! Etter alle disse årene!»

Han skrittet mot henne, rakte frem hånden. «Cecilie? Er det virkelig Dem?»

Konstanse rynket pannen. Han husket ikke etternavnet, men det fikk stå sin prøve. Det var mange, mange år siden de sist så hverandre.

«Ja, i egen høye person,» smilte Cille.

Han smilte tilbake. «De er den samme. Årene har ikke satt spor.»

«Si ikke det,» lo hun. «Men, kjære Gerhard! Ikke si De og Cecilie. Vi er jo barndomsvenner.» Hun la hodet på skakke. «Husker du ikke hva alle kaller meg?»

«Cille?» Han virket lettet over å huske det.

«Nettopp.»

«Sett deg, kjære svoger,» sa Felix og skjenket champagne. «Hvordan er det med Robert og …»

«Robert er vel ikke syk?» skjøt Konstanse inn, før Felix fikk sagt Julians navn.

«Nei.»

«Tenk å se deg igjen!» strålte Cille. «Konstanses spennende storebror!»

Gerhard ristet på hodet. «Jeg var vel ikke akkurat spennende. Snarere overlegen og bedrevitende.»

«Som storebrødre flest,» nikket Cille. «Du er tross alt syv år eldre enn oss. Det var mye den gangen.»

«Det er bra du unnskylder meg,» smilte han. «Du flyttet tidlig fra Kragerø, gjorde du ikke?»

«Det stemmer. Jeg giftet meg. I Kristiansand. Etter det var jeg knapt hjemme. Jeg hadde ikke nær slekt i live.»

«Du giftet deg med en skipsreder. Dahl, het han ikke det?»

Konstanse så fra den ene til den andre. Gerhards hukommelse var i ferd med å bli bedre, lot det til.

«Jo. Han døde dessverre i en ulykke. For tre år siden.»

«Det gjør meg vondt å høre. Men rederiet drives fremdeles?»

«Ja. Av meg.»

«Av deg?» Han sperret øynene opp.

Konstanse fulgte fornøyd med i samtalen. Dette var nok første gang Gerhard hørte om en kvinne som var i stand til å drive et rederi.

«Ja. Vår eldste sønn er atten nå. Jeg har tatt på meg oppgaven til han kan ta over.»

Felix lente seg frem mot Gerhard. «Kjenner du til konsul Johan Dahl, som nylig døde?»

Gerhard ristet på hodet. «Jeg tror ikke det.»

«Alle visste hvem han var, men du er jo ikke herfra,» sa Felix.

«Og min svigerfar levde svært tilbaketrukket de siste årene av sitt liv,» la Cille til.

Snart hadde Gerhard fått høre om det gule murhuset i vVillaveien, og boet som skulle gjøres opp. Samtalen gikk over til rederiet. Navn på skipstyper og kontrakter fløy over bordet. Konstanse måtte anstrenge seg for ikke å vise hvor fornøyd hun var. Verken Gerhard eller Felix hadde nevnt Jenny. Gerhard var sikkert lei både henne og guttungen som hun alltid hadde på slep. Bare han ikke ren pliktfølelse fikk ham til å tro at han måtte gifte seg med henne, samme hva han følte, nå som hun var blitt hverdag for ham.!

 

*

 

«Jenny?»

Hun støkk. Det lød da som morens stemme? Hun snudde seg mot døren. Ganske riktig, der stod moren.

Hun la en finger mot leppene, og skottet bort på Julian, som sov. Så reiste hun seg og gikk ut i korridoren.

Moren fanget henne opp i armene sine, holdt henne hardt inntil seg og strøk henne over håret. «Kjære barnet mitt! Hvorfor sa du ikke noe til meg?»

«Jeg …» Hun lette etter en forklaring, men fant ingen. Hadde hun villet skåne moren? Foretrakk hun å være alene? Hun kjente seg utslitt og forvirret. «Hvordan fikk du vite det?»

«Gerhard ringte meg. Han var på vei til Konstanse.»

Jenny nikket. Gerhard hadde dårlig samvittighet for å gå i selskapet, men det var det ingen grunn til. Han kunne ikke sitte her ved sykesengen, han også.

«Hvordan er det med Julian?»

«Han har høy feber, men den har sluttet å stige,» sier doktoren.»

«Det er et godt tegn.»

«Ja. Det er vel det. Men den går ikke ned, heller.»

«Den gjør nok det. Om ikke i kveld, så i morgen. Feber er alltid høyest om kvelden. Og små barn får så lett høy feber.»

Jenny nikket, lettet over å ha moren der. Hvorfor i all verden hadde hun ikke bedt om hennes hjelp og støtte?

«Kan jeg få se ham?»

Hun nikket.

De listet seg inn i salen, der små og store barn lå i sengene, bare adskilt av forheng. Noen sutret, andre pustet tungt. Hun kunne knapt vente til hun fikk ham med seg tilbake til den hjemlige roen. Først da kunne han bli frisk og sterk, følte hun.

Moren lente seg over sengen. Tøykaninen lå i Julians armkrok. Han sov urolig, svettet. Hun hvisket noen ord, men våget tydeligvis ikke å røre ham, av frykt for å forstyrre den urolige søvnen. En sykepleierske kom med enda en pinnestol. Så satt de begge ved sykesengen, ventet – og bad.

Til toppen