Straks hun kom ut i svalgangen, oppdaget hun at tykk tåke hadde svøpt hele borgen inn i et dystert mørke. Borgen virket annerledes, nesten trolsk og uvirkelig. De var ikke kommet lenger enn til august måned, da pleide det ennå å være sommer, men dette minnet henne mer om en gråtung dag rundt Katrin- eller Klemensmesse. Hun fikk en plutselig følelse av uhygge. Dette var ikke normalt. Brått husket hun alt det skremmende de hadde hørt før den store pesten brøt ut, onde tegn som hadde varslet en kommende katastrofe. Det skarpe lyset som hang over himmelen en dag i januar. En stjerne som falt; et varsel om at noen skulle dø. Større snøfall enn i manns minne. Tørrere vår enn bygda hadde opplevd. Det kraftigste regnfall ved sommerstid. Alt hadde vært annerledes enn folk kunne huske.

Denne tette tåken var ikke som den skulle. Den var kommet sigende bare i løpet av den tiden hun satt inne hos Ture, og det var noe skremmende ved den som vekket en angst i henne.

Hun løftet på skjørtene, hastet bortover svalgangen og ned den bratte trappen. Da var det som om himmelen åpnet seg, og en kraftig haglbyge var med ett over dem. Haglen la seg som et hvitt teppe over borggården, og til sin store forundring så hun hvordan hele borgen ble iført vinterdrakt, enda det var sommer. Hun stanset forferdet og kikket opp mot de ravnsvarte, rasende skyene. I det samme ble himmelen lyst opp av et blendende lyn, det smalt og dundret så grunnen ristet under henne, og lyden var så øredøvende at hun hadde følelsen av å bli slått til marken. Dette er ikke et vanlig tordenvær, fór en skrekkslagen tanke gjennom henne. Dette var ikke et lyn som ble etterfulgt av et tordenbrak, det var selve lynet som braket. Hun la på sprang, skled i haglen og var på nippet til å miste balansen, men klarte å holde seg på bena. Så styrtet hun oppover den skrånende borggården med kurs for Teglkastellet.

Til hennes forundring sto døren vidåpen, og midt i døråpningen skimtet hun en skikkelse. Fru Benedicte.

Ingebjørg bråstoppet. Høvedsmannens hustru sto helt urørlig og stirret ut i det uhyggelige uværet, det så ikke ut til at hun hadde oppdaget henne engang. Ingebjørg åpnet munnen for å si noe, gjøre henne oppmerksom på at hun ville inn, da hun fikk se henne bevege leppene mens hun hadde blikket stivt festet på et punkt langt der ute. Hun så ut som en søvngjenger. – Fru Benedicte?

Høvedsmannens hustru rørte seg ikke, flyttet ikke blikket.

– Fru Benedicte? gjentok Ingebjørg, høyere denne gangen.

Leppene hennes beveget seg enda mer, og nå greide Ingebjørg å oppfatte noe av det hun sa: – Jeg visste det … Jeg har visst det hele tiden, sa hun tonløst mens et lite smil gled over ansiktet hennes, et ondt og skadefro smil. – Nå skjer det. Endelig …

Til toppen