«Hva kommer det av at du alltid smiler, Magne?» spurte Lucas grinete.
Magne tok spørsmålet med stor ro da han svarte: «Jeg orker ikke bruke energi på å gå rundt som en gammel grinebiter.»
Lucas ble høyrød i ansiktet, og Marina så usikker på ham. 
«Ja, der sa du noe, Magne. Nå har det seg slik at du ikke har opplevd det samme som meg. Hadde du det, tror jeg du hadde sluttet å smile for lenge siden.»
«Lucas? Hva er det du sier?» utbrøt Andrine. «Er du virkelig så bitter at du lar det gå utover de som er glad i deg?»
«Nei, jeg vet ikke lenger. Jeg er bare så forferdelig sliten,» sa han og nå hørtes han ut som en guttunge.
«Det forstår vi alle, Lucas, men du kan ikke oppføre deg slik. Det er noe som heter å ta seg sammen.»
«Ja, det er vel det. Beklager så mye.»
Marina grep inn, ønsket å snakke om noe annet. «Vi drar hjem i morgen, mor. Det er på tide å endelig slå seg til ro. Jeg er takknemlig for at du har tatt vare på meg. Du har vært til stor trøst.»
Andrine så på Marina et øyeblikk, før en tåre rant på kinnet hennes. «Det endte godt. Og slik må du også tenke, Lucas. Du må forsøke å sette deg inn i det marerittet Marina, og vi andre som er glad i deg, har vært igjennom. Olav har også gjort en innsats. Han har søkt etter deg med mennene sine. Han har vært der hele tiden og gjort det jeg har spurt ham om. Ja, i grunnen er det bedre å vise takknemlighet i stedet for å være harm og bitter.»
Lucas så skamfull på svigermoren. «Du har rett, Andrine. Jeg har vært en stor egoist. Selvfølgelig er jeg takknemlig, men det har vært en vanskelig tid. Ja, jeg skal ta meg sammen. Jeg er tross alt glad i dere alle. Dere er min familie.»
Marina pustet lettet ut og sendte samtidig moren et takknemlig blikk. Lucas var rolig, og hun måtte tro han kom til å ta seg sammen. Han trengte bare å forstå at mange hadde forsøkt å finne ham, og at de hadde vært redde for ham.
«Ja, vi er din familie. Marina er din hustru og mor til dine barn. Nå må du ta vare på dem, og jeg synes ærlig talt de skal komme i første rekke nå. Du trenger ro rundt deg en god stund. Lensmannen på Flisa har ord på seg for å være dyktig.»
«Ja, men han er på Flisa.»
«Nei, det er han ikke. Betjenten hans styrer der nå. Lensmannen er på Kongsvinger, på ditt kontor, og tar seg av saker som har ligget der uten oppfølging. Det viser seg at den uslingen som tok deg til fange, ikke har gjort et arbeidsslag. Han har tatt imot anmeldelser, skrevet det ned og lagt alt i en skuff.» 
Marina så på moren med store øyne. Det var nok Magne som hadde vært i kontakt med lensmannen. Og han lot sin hustru forklare. Han var en mann som var trygg på seg selv. Han trengte ikke bevise noe ved å måtte overgå sin hustru.
«Jeg har aldri … Ja, vel. Det er godt å vite at det sitter en dyktig lensmann bak min pult. Da kan jeg forsøke å slappe av og komme meg ordentlig på bena. Jeg skal lystre min svigermor, for det er jo sant det du sier.»
«Takk, Lucas. Du har alltid vært en behagelig mann. Snill og god. Fortsett med det. Jeg liker ikke den nye Lucas som brøler og er oppfarende.» Andrine nippet til teen hun hadde fått servert. Det overrasket Marina, for moren brukte som regel å drikke tønnevis med kaffe, som resten av huset, tenkte hun. 
«Da reiser vi altså hjem i morgen, og jeg lover at vi skal være en liten familie. Jeg skal ta meg av mine barn og hustru og nyte livet.» 
Marina syntes det lød som en innøvd frase. Der og da trodde hun ikke et øyeblikk på at Lucas kom til å holde seg hjemme. Det første han kom til å gjøre, var å gå bort til lensmannskontoret. Slik var han laget. Det var yrket hans, og Marina kunne til nød forstå det, men burde ikke barna og hustruen komme i første rekke? I hvert fall nå?

Til toppen