Da hun lukket seg inn kjøkkendøren, kjente hun at det duftet godt av nytrukket kaffe, og hun så rester av morgenmaten som Edna måtte ha tilberedt til herr Bakke og Erich. Den tidlige morgensolen kastet et gyllent lys inn av vinduet. Lyset ga kobberkjelene en skinnende glans og fikk støvet som virvlet i luften til å glitre.
– Hvor er hun? brølte herr Bakke inne fra dagligstuen. – For svarte, hun kan da ikke bare forsvinne?
Jenny hengte sjalet på kroken bak kjøkkendøren og skiftet sko med en stigende uro i kroppen. Herr Bakke visste det, og han var rasende på henne. Ikke et godt utgangspunkt for den samtalen hun var nødt til å ha med ham.
Hun hadde akkurat rettet på hårtullen i nakken da Edna kom inn på kjøkkenet.
– Å, der er du, takk og lov! utbrøt kokka. – Hvor har du vært? Jeg forsøkte å dekke over for deg, men herr Bakke stormet inn på værelset vårt og så at du ikke har ligget i sengen din i natt.
– Takk, Edna, svarte hun og kjente magen gjøre kollbøtte. – Jeg skal gå og snakke med ham, men først må jeg snakke med Erich. Er han hjemme fortsatt?
– Han skulle akkurat til å gå på skolen, du må være snar om du skal rekke ham.
Jenny ventet ikke, men forlot kjøkkenet med det samme. Da hun kom ut i gangen, så hun ryggen til Erich på vei ut av døren.
– Erich, vent! ropte hun.
Han ble stående i døråpningen og snudde seg mot henne.
– Jenny? sa han forfjamset. – Er du her likevel?
– Ja, jeg … Lenger kom hun ikke før hun hørte harde skritt i gangen bak seg. Hun krympet seg da hun snudde seg og så på herr Bakke.
– Mitt kontor, Jenny, med en eneste gang!
Ansiktet var mørkt av raseri, og hun kjente knærne dirre. Men hun måtte forklare det for Erich først.
– Jeg kommer, svarte hun. – Jeg må bare …
– Du kommer nå! avbrøt han med et brøl.

Til toppen