Hun tok et skritt fram og fikk spindelvev i ansiktet. Hun børstet det bort og så at hun sto i en liten, mørk gang. En enslig stol sto inn mot veggen, og en lampe hang på motsatt side. Hun telte fire dører og la merke til en bred trapp opp til annen etasje.

”Huff, her er det gammelt og slitt,” sa hun og åpnet den ene døren. Det ble lysere med en gang. Det måtte være stuen. Hun skimtet vinduene der borte.

”Ja, her kan ingen bo. Det tror jeg blir håpløst,” sa William bak henne.

Hun gikk inn i stuen og så på de gamle møblene som sto hulter til bulter. En stol sto midt på gulvet, som om noen hadde flyttet den. Pianoet var nedstøvet. Bordene også. Lampene på veggen hang skjevt, og tapetet var mørkt og skittent.

Elisabeth så seg rundt og gikk bort til vinduet. Derfra kunne hun se den ruvende låven med sin falmede rødfarge.

William stilte seg ved siden av henne. ”Skal du pusse opp dette, vil det koste deg en formue. Ja, om du har planer om å bo her altså.”

”Jeg vet ikke. Det er litt skummelt her. Jeg synes jeg hører skritt ovenpå. Hører du det? Tunge skritt?” Hun så opp mot taket og ville helst løpe ut igjen, men hun kunne ikke la seg skremme.

”Nei, jeg hører ingenting, selv om det fremdeles føles som om noen stirrer på oss.” William hvisket frem ordene mens han lente seg mot vinduskarmen.

”Vi går opp dit. Jeg vil se alle rommene når vi først er her. Jeg kan ikke la meg skremme.”

”Da går vi opp dit selv om jeg ikke har lyst.”

De gikk ut av stuen og videre opp trappen. Vel oppe så hun en bevegelse i sidesynet og slo hånden for munnen.

Der inne i mørket sto en mann med svart, langt hår og stirret på dem.

Elisabeth gned seg i øynene og så etter en gang til. ”Det står noen der, William.” Hun så ham fremdeles. Han bevegde seg ikke, sto bare helt stille og stirret olmt på henne.

”Hvor da? Jeg ser ingenting.”

Så måtte det være et gjenferd, tenkte hun og kjente at hun fikk vondt i magen. Da var det gjengangere her. Hun mistet lysten til å gå videre, men forsøkte å ta seg sammen, slik at frykten ikke skulle få overtak.

”Jeg ser ham tydelig, men han står bare der og stirrer. Det var nok ham jeg hørte,” sa hun lavt.

William stirret på henne med store, redde øyne, deretter snudde han og sprang nedover trappen.

”William! Kom tilbake!” ropte Elisabeth, men han hørte henne ikke. Det smalt i en dør, og hun forsto at han hadde løpt ut.

William burde ha holdt seg sammen med henne! Hun flyttet blikket til mannen igjen. Nå sto han rett ved siden av henne. Han løftet armen og pekte mot trappen. Det betydde at han ønsket henne bort, men hun kunne ikke la seg skremme. Hun blunket et par ganger og våget seg videre. Det sitret i nakken. Hun visste at han var rett bak henne, men det fikk ikke hjelpe. Hun åpnet dørene etter tur og registrerte at mesteparten var i god stand, men det var skitt og spindelvev overalt. Hun syntes hun så et lykkelig ektepar, men hun følte også dyp sorg.

Hun snudde seg, og i det samme syntes hun at hun hørte spedbarnsgråt og en kvinnestemme. Hun ble stående og lytte. Det var mest mumling, men hun hørte noen ord. Du drepte dem.

Hun hylte og løp ut av rommet, men ble bråstoppet da gjenferdet plutselig sto foran henne. Hun stirret rett inn i to tomme øyne.

”Hva er det du vil?” Hun måtte spørre, selv om hun skalv som et aspeløv. Det var ikke de underjordiske som hadde drept barna. Det var noen i huset. Kanskje barnefaren, slo det henne. Eller han som sto foran henne? Hun svelget og presset ryggen mot veggen.

”Hva er det du vil?” spurte hun da hun ikke fikk svar.

Igjen løftet han armen og pekte mot trappen.

Til toppen