Aldri i sine villeste fantasier hadde Kornelia trodd at hun noen gang skulle havne i en sånn situasjon. At hun skulle høre de vanvittig stygge beskyldningene komme fra sin egen datters munn. At Karijanne, med sin fordømmelse av alle voksne som hatet tyskere, sitt forsvar av de tyskerne som nå vokste opp og ikke hadde deltatt i krigen, og ellers med sin omsorg for de svake i samfunnet, kunne få seg til å slenge ut noe så hatefullt. Og det til sin egen mor! Hva om hun hadde visst at hun selv bar på det stygge og forhatte stempelet – tyskerunge? Et stempel som aldri var blitt synliggjort fordi Jonas og hun alltid hadde gjort hva de kunne for å skjule det. Tyskerunge ... Kornelia sank ned i nærmeste stol og skjulte ansiktet i hendene. Slik ble hun sittende. Lenge. Hun følte seg fullstendig tom. Helt tappet for det overskuddet hun så sårt trengte for å ta fatt på en av de vanskeligste oppgavene livet hittil hadde stilt henne overfor. Det tok flere minutter før hun slapp løs den befriende gråten, som lettet litt på trykket og gjorde det mulig å tenke klart igjen. Karijannes utbrudd hadde fått henne til å innse to ting: Det ene var at hun burde ha fortalt datteren sannheten for lenge siden. Karijanne burde ha visst det hele tiden at Jonas ikke var hennes virkelige far, og at den biologiske faren hennes var tysk. Det andre var at hun nå burde la Karijanne få vite sannheten så snart som mulig. Situasjonen og temaet var så betent som det kunne bli i øyeblikket, men å la betennelsen få utvikle seg videre, uten å gjøre noe med den, ville bare gjøre vondt verre. Dessuten ... skulle hun komme noen vei med Karijanne, måtte hun straks få satt en stopper for de stygge mistankene hun gikk og bar på når det gjaldt hva hun, moren hennes, hadde foretatt seg de siste kveldene. Hun måtte renvaske seg selv for de stygge og urettferdige beskyldningene Karijanne hadde slynget mot henne, og gjenvinne hennes respekt, så hun kunne forstå at hun ikke hadde en mor som fløy med tyskere, som hun så hånlig hadde uttalt. Hun visste at hun burde hatt Jonas med på dette. Å snakke med Karijanne om Wolfgang, og om hvorfor hun hadde møtt ham i kveld, var noe som angikk ham også. Men Jonas var ikke der, det kunne ta flere dager før han kom hjem, og dette kunne ikke tas opp ved en sykeseng med andre pasienter i nærheten. Det kunne heller ikke vente. Kornelia tillot seg selv å gråte til gråten stilnet av seg selv. Da tåreflommen stanset, og de såre hulkene stilnet, vasket hun ansiktet med kaldt vann, tok noen dype åndedrag og gikk bort til døren som førte inn til Karijannes rom. Det var helt stille der inne. Musikken som vanligvis strømmet fra platespilleren hun hadde fått til konfirmasjonen, var også stilnet.

Til toppen