Hønene hadde lagt flere egg, og Tora la dem alle forsiktig ned i kurven. Dette kom godt med i kakebaksten.
«Ka vi skull ha gjort uten dokker, små tuppeluran?» småpratet hun og fylte opp med nytt, rent vann. Deretter fikk de matrester og gryn i et par andre skåler. Hun ble stående litt og betrakte fjærkreene mens hun tenkte på søsteren. Det var noe som plaget henne, det var helt sikkert. Betsy hadde alltid vært den stille og litt forsiktige av seg, men nå var det noe mer.
Ja, ja, det ordnet seg nok, tenkte hun og gikk tilbake til huset.
Betsy sto i ytterdøren og så etter henne. Men hun hadde den kun på klem.
«Kor lenge du blei,» klaget Betsy.
«Lenge, du.» Tora kjente seg nesten litt irritert. Hun likte ikke å bli oppasset på denne måten. «Si mæ, ka e det som plaga dæ i dag?»
«Ingenting.» Betsy skyndte seg inn på kjøkkenet. Da Tora kom etter, sto hun og rotet i ovnen.
«Du verka engstelig,» sa Tora, mildere i stemmen.
«Nei, hørt sånt.» Betsy gjorde en håndbevegelse, som om hun ville vifte bort ordene. «Va det mange egg i dag?» Hun lot ovnen være, nappet til seg en klut og tok til å studere eggene. «Nei, skull du ha sett. Nei og nei.» Smilet var ekte da hun tørket av dem med nennsom hånd.
«Æ må på krambua en tur,» sa Tora, uten å slippe søsteren med blikket. «Vi treng litt meir før å bak i dag. Det skal vær barnedåp i bygda, veit du, og da må vi gjør oss flid. Ei kake, føruten lefse. Kanskje du skull bli med?»
«Nei, e du gal? Æ mein, æ har så mye å gjør her hjæmme, at … Nei, gå du.»
«Ka det e som hasta sånn?» Tora visste at hun burde ha latt søsteren i fred, men klarte ikke å dy seg.
«Det e nu klærn tel han Hildor. Han har fått hull på læstan, og buksa har ei flenge på kneet.»
«Det e bra du hold orden på sånt,» sa Tora mykt.
Noe senere gjorde hun seg i stand og gikk. Vesken dinglet i hånden hennes mens hun spekulerte over søsterens oppførsel. Riktignok hadde Betsy alltid vært forsiktig av seg, men dette var en helt annen adferd. Var det noe hemmelig hun bedrev der hjemme? Kanskje en overraskelse av noe slag? Hildor kunne ikke være med på den, for han var akkurat som før.
Kanskje hadde Betsy fått seg en kjæreste på sine gamle dager? Tora måtte stanse og tenke seg om. Hvem skulle i så fall det være, og ikke minst hvor hadde de møttes? De eneste gangene søsteren var med ut, var når de skulle i kirken på søndager. Men det var kanskje nettopp der de hadde blitt forelsket?
Tora ruslet videre. Det hørtes unektelig litt rart ut, men man kunne jo aldri vite. Verden var et forunderlig sted.
På krambua fikk hun varene hun ba om, og betalte kontant. Tora kjente alltid både stolthet og glede når hun kunne telle opp myntene og legge dem på disken til Karelius. Både fordi hun var ganske snar til å telle, men aller mest fordi de slapp å skrive opp varer i boka. Og da Karelius ikke telte over, dånte hun nesten av stolthet. Han stolte på henne, det var tydelig. Tora somlet litt lenger enn nødvendig, i tilfelle han tok seg tid til mer småprat. Men han la bare pengene i skuffen, skjøv den inn og gikk videre til neste kunde. En mann som var svært så pratsom.
Noe skuffet tittet Tora på et par fine kopper som sto på en hylle, før blikket falt på en liten haug med stoffrester og bånd. Forundret plukket hun dem opp, studerte dem og tok det så med bort til Karelius.
Han enset ikke henne, opptatt som han var med den andre mannen, så Tora kremtet. Både én og to ganger. Da så han endelig på henne.
«Har ho fått nåkka i halsen?» spurte han.
«Nei, æ lurte bare på … De her tøyrestan. Ka han skull ha før dem?»
Den andre kunden flirte. «Æ kan ikke tru at han skal ha nåkka før det der. Det e jo ikke stort nok tel å snyt sæ i engang.»
Karelius ble rød og stram i oppsynet. Så nikket han kort. «Dokker kan bare ta det.»
«Tusen takk. Hjertelig, hjertelig.» Hun stakk det fort ned i vesken, neide for å være helt sikker, så skyndte hun seg ut før han ombestemte seg.
Nedenfor trappen ble hun stående og trekke været. Det var så godt å drøye litt til, holde på følelsen av å være ute på tur. Men Betsy ventet nok, så hun kunne ikke somle for lenge. Hun skulle til å begi seg på hjemveien, da hun fanget opp praten til noen tjenestejenter.
«Og æ hørte lav plystring da æ skull skrå over gårdsplassen.»
«Så du kem det va?»
«Nei, det va jo medt på natta og mørkt som i en sekk. Men det va min tur tel å se tel sauen som skull ha lam, så æ mått jo ta turen. Æ syns det va så nifst at æ skyndta mæ inn og låste døra.»
«Kor ekkelt. Men det kunn jo ha vært en av drengan som skull ha det artig med dæ.»
«Nei, de kan ikke plyster så fint. Det va …» Hun tenkte seg om. «Omtrent sånn ...» Hun plystret noen strofer, og det rislet kaldt nedover ryggen til Tora.
Det var akkurat samme melodi hun hadde hørt.
Fort begynte hun på hjemveien.
Til toppen