Trollkjerringleet (Heftet)

Serie: Soloppgang 58

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 58
ISBN/EAN: 9788202574352
Omtale Trollkjerringleet

På Finnskogen setter overnaturlige fenomener sitt preg på livet. Ondskapen skaper uhygge og redsel, og Maja vet så altfor godt hvor farlig det kan være.

Maja stirret på ham med åpen munn mens tanker om fare og trollskap fór gjennom henne. Hun kjente godt til både overtro og magi her på skogen. Et le var som regel trollet av en kyndig finne. Og det førte aldri noe godt med seg.
Hun la hånden på armen hans. «Det skulle du aldri ha gjort, Jøran. Hvorfor i all verden åpnet du leet?» Hun var så redd at det verket i magen.

«Her finner man kjærlighet, makt/avmakt, mord og overgrep, og ikke minst hovedpersonens overnaturlige evner.» Kari Høyholm, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Trollkjerringleet
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Sigmund satt i stuen med en kaffekopp foran seg da Marina kom ned. Isak var ikke å se.
Sigmund spratt opp. «Hvordan går det med Marna? Jeg ble livredd da jeg hørte at hun hadde fått et nytt anfall,» sa han hektisk.
«Sett deg ned igjen, Sigmund. Marna har det bedre nå. Du trenger ikke bekymre deg.» Marina syntes som alltid synd på Sigmund. Han var fortsatt håpløst forelsket i Marna, og hun antok han aldri ville komme over henne.
Han satte seg ned og grep kaffekoppen mens han så på henne. «Er det virkelig sant? Jeg kom innom for å snakke med Isak, forstår du, men han var ikke her. I stedet fikk jeg høre om Agnete, og at Marna tok det så tungt at hun ble dårlig igjen. Huff, at det skal skje nå igjen. Og denne skytteren er vi visst ikke trygge for.»
«Du kan ta det helt med ro når det kommer til Marna. Hun har fått urter som vi tror vil hjelpe.» Hun håpet i hvert fall det. 
«Takk, Marina. Det er godt å høre. Men jeg kom også for å tale med deg. Jeg vet at du har spesielle evner, og jeg må spørre deg om … Ja, jeg er redd det spøker i huset mitt. Jeg kan sverge på at noen står bak ryggen min hele tiden mens jeg skriver musikk. Og jeg tror det er en mann som står der og ber meg skrive serenader. Det er som om jeg ikke gjør det selv.» Han gransket henne. «Og jeg skal si deg en ting til, Marina. Når jeg er ferdig med å skrive ned notene, og jeg begynner å spille, da er det så vakkert at jeg ikke kan forstå at det er jeg som har skrevet det.» Han slo ut med armene. «Dessuten er det noen som går over gulvet i annen etasje, i det værelset som er stengt og som jeg ikke får lov til å gå inn i. Jeg vet at det må være en mann, for skrittene er tunge og slepende.»
Så hadde altså Sigmund følt uroen i huset til Sofie og Herman. Hun hadde håpet han skulle slippe unna, men det hadde han altså ikke gjort.
«Er du helt sikker på dette, Sigmund?» Først syntes hun det var rart at noen skulle stå bak ham og på en måte dirigere ham til å skrive ned notene, men så kom hun på Ole Pedersen. Kunne det være han som gikk igjen der? Han hadde vært komponist og en fantastisk musiker. Moren hadde fortalt hvordan hun ble betatt av ham da han satt foran pianoet i stuen hos enkefruen hun var i tjeneste hos. Den flotte mannen som hadde blitt drept på samme måte som … faren hennes. Johan. Hun svelget og kjente igjen på følelsen av hvor vanskelig det var å tro at mannen hun i hele oppveksten hadde kalt Johan, egentlig var Isak. Men hun hadde med egne ører hørt på denne bonden på Etterstad. Hørt ham si at det var han som hadde Isak boende hos seg. At han led av hukommelsestap. Men hvordan var alt dette mulig? Hun håpet hun en dag kunne slå seg til ro og være helt sikker på hva som var sannheten.
Hun blunket da Sigmund ropte navnet hennes. «Hører du ikke hva jeg sier? Nå var du langt borte i tankene, Marina.»
«Ja, jeg beklager. Tankene vandret litt. Når du sier at noen står bak deg mens du skriver … Kan det være komponisten Ole Pedersen, tror du? Han bodde jo der.»
Sigmund bleknet og øynene ble store. «Neei, tror du det?»
«Det var bare en tanke som slo meg.»
Sigmund rettet ryggen. «Jeg håper du kan komme innom en dag, Marina. Ja, helst i morgen, slik at du kan gi meg et sikrere svar. Jeg orker ikke tenke på at jeg har blitt tullerusk. Så får du også hilse Marna når hun våkner. Jeg …» Han kom seg opp og takket pent for kaffen, før han gikk bort til døren. Der ble han stående et øyeblikk, som om han hadde mer på hjertet, før han forsvant ut.
Marina stirret fremfor seg mens tankene kvernet rundt alt annet enn det Sigmund var bekymret for. Kunne Johan ha betalt denne bonden for å fortelle historien om Isak? Kunne Johan ha vært så desperat? Hun ante ikke. Dessuten, minnet hun seg selv på, hadde hun på en måte forsonet seg med at det virkelig var Isak som var hos dem nå. At han var i live og ikke Johan. Likevel var hun ikke helt overbevist. Tvilen gnagde fortsatt i henne.
Slik satt hun og grublet da Isak kom inn. Han så på henne, gransket henne, som for å finne ut av hva hun tenkte på. Hadde hun sett usikkerhet i øynene hans? Nei, nå må jeg holde opp! Jeg tror nesten at jeg ser spøkelser på høylys dag. Men kan du virkelig være Isak? Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Er du ham? Mannen som mor elsket overalt. Som er hele livet for henne?

Til toppen

Bøker i serien