Herr Christen knep leppene sammen og stirret ned i bordet.
Ingebjørg så bort på dronning Margrete. Hvorfor sa hun ikke noe? Det så ut som hun hadde bestemt seg for å forholde seg taus. Det samme hadde visst herr Ogmund. Hvorfor? De to satt med all makt og myndighet, uten dem ville Alv være overlatt til folk som frydet seg over hans uhell og klandret ham for dødsfallet.
Folke ville tydeligvis ikke gi seg. «Jeg har forstått det slik at vår sønn fant henne død i sengen om morgenen. Er det grunn til å tro at en illgjerningsmann har vært på ferde? Hvordan har han i så fall kommet seg inn i deres sovekammer? Var ikke døren låst?»
Herr Christen snudde seg mot ham og så ham fast inn i øynene. «Jo, herr Folke, døren var låst. Hvis en illgjerningsmann var der inne, må han ha vært der hele tiden.»
«Jeg forstår ikke. Da ville vel Alv ha oppdaget ham?»
Herr Christen smilte skjevt, men unnlot å svare.
Ingebjørg brøt inn. «Var det noen tegn til kamp? Har hun forsøkt å verge seg mot misdederen?»
Herr Christen ristet på hodet. «Hun har ikke visst at det var en misdeder i rommet, fru Ingebjørg. Døden har kommet snikende, mens hun sov.»
Ingebjørg rynket pannen. «Hvordan?»
Herr Christen sendte henne et oppgitt blikk. «Har dere ikke fått vite hva som skjedde? Christina drakk forgiftet kirsebærvin.»
Ingebjørg gispet. «Ble hun forgiftet? Det visste jeg ikke. Da må man vel kunne finne ut hvem som ga henne vinen?»
«En stuepike var illgjerningsmannens medhjelper. Av redsel for hevn nekter hun å fortelle hvem han var.»
«I sier han. Hvordan vet I at det var en mann?»
Herr Christen svarte ikke.
Det oppsto en pinlig taushet rundt bordet.

Til toppen