Et smell fra loftet fikk Rosalind til å fare sammen, og akkurat da kokte kaffekjelen over, og kaffeskum og grut fløt utover ovnen. Forarget nappet hun til seg en klut og løftet kjelen av ovnen.

Elsa skrek, og i neste øyeblikk kom Isak stormende ned trappen. Da han fikk øye på hushjelpen, stanset han et øyeblikk før han fortsatte mot gangdøren. I neste sprang var han ute på tunet, og fra loftet kom sår gråt.

Heikki kom brasende inn på kjøkkenet. "Hva er det som foregår?" spurte han oppjaget.

"Det er Elsa og Isak! De gjør ikke annet enn å krangle om dagen. Isak rømte akkurat ut," fortsatte hun. "Det var som om han hadde styggen selv i hælene."

Heikki ristet på hodet. "Jeg skal ta meg en prat med ham."

Rosalind gikk til kjøkkenbenken og kikket ut. Heikki var fremme ved brønnen. Isak lente seg mot brønnkanten med armene i kors, og så sta og sint ut.

Heikki satte seg ved siden av gutten og la en arm om skuldrene hans. Hun ble kvalm. Det nyttet ikke å bare være snill, hadde hun erfart. Noen ganger måtte de få klar beskjed.

"Hvor er far?"

Rosalind snudde seg mot loftstrappen. Hun hadde ikke hørt Elsa, men nå sto jentungen på det nederste trinnet og tørket snørr og tårer.

"Han snakker med Isak."

"Isak slo meg da jeg tok puten hans."

"Hvorfor i all verden tok du den? Du har din egen pute."

"Jeg mente ikke noe vondt med det. Han gjorde det samme mot meg i går, og jeg ble ikke sint."

"Isak blir fort sint. Det er din egen feil at han slo deg."

Elsa så på henne med store øyne. Hun hadde sluttet å gråte nå.

"Kom hit," beordret Rosalind.

Jentungen så skremt ut med ett.

"Kom hit, sa jeg!"

Elsa kom gående mot henne, sakte og med unnvikende blikk.

Det var som om hun lette etter en fluktvei, tenkte Rosalind og visste hvorfor. Ungen var redd for straff, og så snart hun var innen rekkevidde, ga Rosalind henne en lusing. "For at dere aldri kan holde fred!" sa hun hardt.

Hun rakk å se Elsas øyne fylles med tårer før hun nok en gang snudde seg mot kjøkkenvinduet. Heikki hadde løftet Isak opp på fanget nå, og Rosalind var fremdeles sint. Hvordan skulle hun få ham til å forstå at det ikke var den riktige måten å ta gutten på?

Hun sukket oppgitt idet hun snudde seg. Da oppdaget hun at Elsa sto der fremdeles.

Store tårer rant fra de forskremte øynene. "Hvorfor slår du så hardt?" spurte hun med skjelvende røst.

"Jeg slår ikke hardt. Det er du som ikke tåler å bli tatt i. Du er mer skjør enn en fugleunge."

"Du er slem."

Det støkk i Rosalind. Med ett husket hun at Heikki ville vite hva hun gjorde med ungene. Tenk om Elsa sladret. Tenk om …

Plutselig fikk hun det travelt og løp opp trappen. Hun var andpusten da hun kom inn på loftet.

Elsa hadde fått på seg skjørtet, og hun holdt på å kneppe blusen.

Rosalind løftet en pekefinger foran ansiktet på den forskremte jentungen. "Hvis du sladrer til faren din om at jeg ga deg en lusing, kan du vente deg ordentlig juling neste gang du gjør noe galt."

Elsa presset hendene mot brystet. "Jeg skal ikke si noe," utbrøt hun. "Jeg skal ikke sladre."

"Det er best for deg at du ikke bryter løftet ditt," fortsatte Rosalind og var blitt varm i kinnene. "Jeg vet om en dør til helvete. Hvis du sier noe, kaster jeg deg til djevelen."

Til toppen