Kornelia hørte Katrines skingrende stemme skjære som kniver mot trommehinnene. Det føltes som de hatefulle ordene ble fanget opp av veggene og slynget ut mot henne om og om igjen, som et ekko. Da Steinar tok et par skritt til siden, mens han fremdeles famlet med knappene i buksesmekken, kom Katrine til syne i døråpningen. De blågrønne øynene formelig spiddet Kornelia der hun satt på divanen, fremdeles iført bare strømper og hofteholder og med armene i kors over brystet for å skjule deler av sin nakenhet. Sånn må det føles å bli korsfestet, tenkte hun da hun møtte Kornelias blikk tvers gjennom rommet. Uskyldig dømt og korsfestet.
– Katrine ... Kornelia bøyde seg ned mot gulvet for å plukke opp underbuksen, underkjolen og resten av klærne som lå spredt rundt divanen. – Katrine, hør på meg!
– Ikke hør på henne, hun vil bare prøve å unnskylde seg og snakke seg ut av hele greia, kom det overtalende fra Steinar. – Jeg beklager, Katrine, det du ser er riktig. Jeg har pult søsteren din. Jeg er lei for det, men jeg er ikke mer enn et menneske, og når en som henne kommer her og blotter seg og byr seg frem ... og det er lenge siden sist, du er ikke akkurat så tilgjengelig ... Han skar en beklagende grimase. – Tilgi meg, Katrine ... Men nå ser du hvor mye hun er til å stole på. Hva slags søster du har. Hun har ikke engang anstendighet til å ...
– Ti stille! Hold kjeft! Katrine sto fremdeles i døråpningen. Nå presset hun hendene mot ørene og skrek av full hals. – Hold kjeft! 
– Katrine .... Kornelia hadde fått på seg klærne. – Ikke hør på ham. Du må ikke tro ...
– Jeg tror det jeg ser, din forbannede hore! ropte Katrine. Hun var hvit i ansiktet. Munnen virket helt fordreid. – Jeg hater deg! Hater deg. Hater deg! Nå gråt hun så hun hikstet, og før noen rakk å reagere, styrtet hun inn i rommet og grep det første og beste hun fikk tak i. En blomsterpotte med en pjusket geranium. Blomsterpotten føk gjennom rommet og smalt i veggen like bak Steinar. Potteskår, blomsterjord og deler av planten føk omkring før det landet på gulvet. 
Før noen rakk å trekke pusten, smalt det igjen. Denne gangen var det en lysestake i tinn som så vidt unngikk å treffe Kornelia i hodet. 
– Katrine! Steinars stemme smalt rasende gjennom rommet. – Ta deg sammen!
– Nei, jeg tar meg ikke sammen! Jeg hater dere begge. Jeg vil ikke se dere ... Kornelia ... Min egen søster! Jeg trodde på deg. Jeg trodde at vi to ... at du var min venn ...
En ny gjenstand føk gjennom rommet. Et askebeger denne gangen. Askebegeret, som ikke var tomt, traff veggen ved siden av Kornelia og laget et stort hakk i tapetet før det falt i gulvet, delt i flere biter. Aske og rester av gule sneiper lå strødd mellom glasskårene. Det neste som fikk unngjelde var bildene som hang på veggen ved siden av kjøkkendøren. Katrine for omkring, rev dem ned og kylte dem rasende i gulvet. Glasskårene sprutet omkring og ble liggende spredt utover på filleryene. 
– Katrine! Nå er det nok! 
Steinar trakk hånden gjennom håret og gikk forsiktig mot henne. Men nå var hun forsvunnet ut på kjøkkenet. Gjennom den åpne døren så Kornelia henne trekke ut skuffen i kjøkkenbenken, der knivene lå. I neste øyeblikk sto hun med brødkniven rettet mot Steinar, som hadde fulgt etter henne.
– Rolig nå, Katrine ...

Til toppen