Solveig red foran henne bortover den smale skogsstien. Først da de kom frem til en liten lysning, saktnet hun farten og snudde på hodet. «Hva vil dere gjøre hvis pesten når bygda?»

«Simon og Ingerid vil ta med seg Olav og Helene og dra til fjells. Flere av tjenestefolkene har visst sagt det samme.»

«Hjelper det?» spurte Solveig forundret. «Følger ikke farsotten skyene på himmelen?»

«Jeg vet ikke. Simon påstår at de som dro til fjells forrige gang pesten raste, kom fra det med livet i behold, men jeg begriper det ikke. Sira Kjetil mener at pesten var Guds straffedom for våre synder. Hvis det er sant, hjelper det ikke om vi flykter til fjells.»

Ikke til Halland heller, la hun til inni seg og kulset. Solveig grøsset.

«Jeg tør nesten ikke å tenke på det. Hvis jeg får høre at pesten har rammet noen jeg kjenner, vet jeg ikke om jeg våger å gjeste dem. Selv om sira Kjetil sier at det er Herrens straffedom, har jeg vanskelig for å tro det. Hvorfor ble Dal spart for åtte–ni vintre siden? Vi har vel like mange synder på samvittigheten, vi som andre folk? Og hva med faren din? Han var vel ikke mer syndig enn oss andre?»

Ingebjørg ristet langsomt på hodet. «Jeg har grublet på det samme, utallige ganger. Far var et av de beste menneskene jeg vet om. Han var snill mot tjenestefolket, til og med mot tidligere treller, jeg kan ikke huske at han noen gang la hånd på noen. Fredsæl og vennesæl var han også, godt likt av alle, klok og tvers igjennom hederlig. Det er meg en gåte at han skulle bli rammet.»

«Kan det tenkes at prestene tar feil? At det er en annen grunn til at noen får farsotten og andre ikke?»

Ingebjørg ble brått engstelig for å bli overhørt, Solveig var dristig i sine talemåter. «Vi må stole på hva Kirken sier og vet, og rette oss etter dens bestemmelser.»

Solveig ville tydeligvis ikke gi seg. «Men jeg har hørt at den forrige pesten tok de fleste prestene. Til og med biskoper. Kan du gi meg en forklaring på det?»

Ingebjørg ville ikke innrømme at hun hadde latt seg friste til den samme undringen. Det måtte finnes en forklaring, selv om Solveig og hun ikke hadde funnet den. Selv hadde hun tenkt at Herren kanskje hadde plukket ut så eller så mange, uavhengig av hvem de var eller hvilken stand de tilhørte, hvor syndige eller uskyldige de var, for at de utvalgte skulle bøte for menneskenes synd på jorden. Det kunne hun godta. Faren hennes hadde vært et tilfeldig offer, på lik linje med alle de andre som ble angrepet. Det de da kunne be om – i kirken og i sine bønner – var å slippe å bli den utvalgte i neste omgang.

Til toppen